Skilsmissebarn - Innlegg nr 3

Skilsmisse

Når en har gitt av sitt liv
Når en har gitt av seg selv
Når en har gitt seg selv
Til et annet menneske

Og så vokser kløften mellom dem
Så sprenges grunnen under dem

Så kommer det hardeste fram
Det hatskeste fram
Så blir det et spørsmål
Om å såre
Om å skade

Og det gjør det.

Det sårer. Det skader
I skjelvende, bunnløs uforståelighet
Inn til det sårbare, nakne

Og det er måten
En kan nå hverandre på.

Hentet fra With, L., M. ”Viktors verden deler seg”

Bakgrunn for valg av tema
Grunnen til at jeg velger å skrive om skilsmisse på, er at dette er noe som vi garantert kommer til å oppleve den dagen vi komme ut i skolen. Mange av oss har nok også allerede fått erfare episoder i praksis som dreier seg om elever med skilte foreldre.
Jeg er selv et skilsmisse barn. Foreldrene mine ble skilt da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg gikk denne prosessen ganske greit, for det som jeg tror blir den største overgangen for barna er det å ikke ha begge foreldrene rundt seg hele tiden. Pappa har alltid hatt en jobb der han har jobbet vekke, og dermed bare vært hjemme i helgene. Så overgangen ble ikke så veldig stor da jeg normalt sett ikke var vant til å se han mer enn i helgene.

Men selv om det gikk veldig bra i forhold til akkurat det punktet, så er det jo helt klart at skilsmisser setter sine spor i barna uansett hvordan det går. Og jeg fikk da virkelig se hvor viktig læreren min ble for meg. Jeg ble ikke bevisst på det selv, men han så at det var noe som ikke var som det skulle, da mine tanker var enn annen plass enn de burde være da jeg var på skolen. Han kalte meg inn til en samtale og tok dette opp med meg. Og dette er en ting som jeg har satt veldig pris på i ettertid.

Jeg tror det er viktig at vi lærere viser at vi ser elevene våre som står i en slik situasjon, for da kan vi bli sett på som fast og trygt holdepunkt, der elevene kan komme om de sliter med noe, eller bare ønsket å snakke. Det er vertfall veldig viktig å vise at vi er tilstede for dem om det skulle være behov fra deres side.

Litt statistikk



På nettsidene til statistisk sentralbyrå kan vi finne en del statistikk angående skilsmisser. Dersom vi ser på året 2007, kan vi se om lag 10300 ekteskap ble oppløste ved skilsmisse, og om lag 11400 ektepar ble separerte. Året 2004 er det året der tallet for skilsmisser og separasjoner var det høyeste som noen gang er registrert, og etter dette har tallene gått ned for hvert år.
Ut fra skilsmissemønsteret i 2007 er det regnet ut at 43.4 % av ekteskapene kan ende i skilsmisse. Dette tallet er 7 % lavere enn det det var i 2004, så det tyder på en stadig nedgang i antall skilsmisser, som vist i tabellen.
Av de ekteskapene som ble oppløst ved skilsmisse i 2007, hadde de fleste vært sammen i ti år eller mer.
44 % av de som skilte seg i 2007 hadde ikke felles barn, 23 % hadde ett barn, 24 % hadde to barn og 9 % hadde tre eller flere barn.
Dersom vi ser på statistikken som Imsen har tatt med i Elevens verden kan vi se at 45 % av ekteskapene ryker før sølvbryllupet, men at skilsmisseprosenten er høyest i aldersgruppen 35-39 år. Det vil si at skilsmisser rammer barnefamilier hardest.

Tre risikofaktorer ved skilsmisse
I Imsen kan vi lese om forklaringer på at skilsmisser utgjør en risiko kort oppsummert i tre kategorier.
1.Den første gjelder tap av sosiale og økonomiske ressurser, som når det til daglig bare er èn omsorgsperson til stede, at en må flytte fra et kjent og kjært nærmiljø og at familien får dårligere råd.
2.Den andre forklaringen legger mer vekt på alle forandringene og det sosiale stresset barnet opplever, og som kan bidra til en negativ utvikling.
3.Det tredje perspektivet på skilsmisseproblemer er knyttet til selve det nye familiemønsteret. Utgangspunktet er at kjernefamilien er den besta familietypen. Selv om barnet har kontakt med begge sine biologiske foreldre, bor ikke barnet med begge foreldrene samtidig, og det kan være uheldig i seg selv.

Det er Kari Moxnes som har skrevet om disse 3 kategoriene, og hun hevder med bakgrunn i sin forskning at den siste forklaringsmåten har lite for seg, og at det er graden av samarbeid mellom foreldrene samt barnas forhold til dem under og etter skilsmissen som er avgjørende for utviklingen. Flytting og svekket økonomi kan bidra til dårligere livskvalitet for barna, men skilsmissen kan også føre til at disse faktorene bedrer seg. Det er derfor ikke skilsmissen i seg selv, men de sosiale og økonomiske rammene som etableres etterpå, som avgjør om utviklingen blir positiv eller negativ.



Kally & Wallerstein
I Edvardsen (2003) kan vi lese om Kally & Wallerstein (1977) som har utviklet retningslinjer for kortidsterapi for barn i skilsmissefamilier utfra et omfattende forskningsarbeid. Prosjektet ble utført på barn hvor man kunne utelukke tidligere psykiske problemer for å få greie på hvordan ”normalbarnet” reagerer på skilsmisse og hvordan man kan hjelpe det.

Under dette forskningsarbeidet var det flere ting de tok tak i. Det første skrittet var å foreta en vurdering av hvordan barnet opplever foreldrenes skilsmisse og hvilke reaksjoner det viser. Deretter vurderte de nettverkssystemet.Det er viktig å for det første få rede på hvor mye barnet vet om skilsmissen, hva det har forstått av foreldrenes forklaringer og hvilke fantasier de selv har om den. Barn i førskolealder har ofte tro på at de selv er skyld i skilsmissen.

For det andre var det viktig å få klart opp hvilke følelsesmessige reaksjoner barnet har – om det har det vondt, hvordan lojaliteten i hjemmet er og hvilke endringer som er blitt lagt merke til.

For det tredje måtte de bedømme hvilket forsvar barnet har mot de føleleser skilsmissen vekker, og hvor sterkt dette forsvaret er.

For det fjerde observerte de om barnets reaksjoner er allmenne, altså om de påvirker hele barnets tilværelse, om de holdes tilbake eller bare kommer opp i spesielle sammenhenger. En del av barna i denne undersøkelsen endret atferd utad, men det ikke merket noe til denne forskjellen i hjemmet.

Utfra resultatene som Kally & Wallerstein fant i sitt forskningsarbeid har de utviklet to modeller for korte terapautiske tiltak som har vist seg å gi gode resultater.
1.Den første består i enkeltmøter med barnet, alene eller sammen med familien, der man legger vekt på å gi forklaringer som barnet kan forstå og ta i mot. Dette kombineres med et intensivt foreldrearbeid, dvs. man hjelper foreldrene med å greie opp i sine konflikter, avverge beskyldninger og skittkasting, resonnerer gjennom det forholdet begge foreldrene har til barnet osv.
Denne modellen anvendes vanligvis på førskolebarn.
2.Den andre modellen er en kriseterapi eller et krisetiltak, og brukes først og fremst til eldre barn.

Hensikten i begge modellene er bl.a å redusere barnets lidelse som gir seg uttrykk i sterk angst, redsel, sinne, depresjon, sterk lengting m.m. Et annen mål er å redusere forvirringen skilsmissen har skapt og de følger den får for barnet, og å styrke barnets egenidentitet ved å øke den psykologiske avstanden mellom skilsmissesituasjonen og barnet selv.

Jeg tror at denne måten å jobbe på i forhold til en skilsmisse i skolen kan være til god hjelp. Jeg tror vi kan komme opp i situasjoner der vi ikke helt vet hva vi skal gjøre, og da tror jeg at dette kan være en veldig god mal, for vertfall å få satt i gang arbeidet. Videre i kapittelet ”Atskillelse ved skilsmisse” i boka ”Barn i sorg og krise” av Edvardson, G. får vi en oversikt over ulike måter barna reagerer på i en skilsmissesituasjon avhengig av hvilket aldersnivå de ligger er på.

Alle barn reagerer ulikt, men det er likevel enkelte reaksjoner som går igjen. Det som er viktig i forhold til skolen er at vi starter en åpen dialog både i forhold til barnet, og i forhold til hjemmet generelt med foreldre og eventuelt andre søsken involvert. Dette kan nok i mange tilfeller være med på å lette hverdagen for barnet i skolesammenheng, både ved at det blir lettere for eleven å få en oversikt over hva som faktisk skjer i hjemmet, og det å vite at det er noen utenforstående å snakke med om det skulle være nødvendig. Det er også veldig viktig ovenfor eleven å fokusere på at dette er sak som skjer mellom foreldrene, og at barna ikke har noen som helst form for skyld i denne saken.

Bruk av samtale med foreldrene alene kan også være lurt. Dette for å informere dem om å prøve å skåne barnet mest mulig med tanke på uenigheter og krangler i hjemmet. Barnet er i en veldig sårbar situasjon, og trenger ikke på toppen av det hele høre foreldrene krangle og diskutere høylytt.

Hva sier ungdommene selv om negative konsekvenser ved skilsmisse?
Info hentet fra ”Helsenytt”. I 1995-1997 og 2000/2001 ble det i Nord-Trøndelag gjennomført en spørreundersøkelse der 9000 ungdommer i alderen 13-19år deltok, altså alle elevene i ungdomsskolen og videregående i dette fylket. Det de ønsket å fokusere på med denne undersøkelsen var flere områder av mulige negative konsekvenser av skilsmisse, både når det gjaldt følelser og oppførsel.

Resultatet av denne undersøkelsen viste at den mest fremtredende negative effekten av skilsmisse var skolen. Ungdommer som hadde opplevd skilsmisse rapporterte i større grad enn de andre at de var misfornøyd med resultater på prøver, og at de hadde større vansker med å forstå undervisningen og konsentrere seg i timene. De rapporterte også mer av småkrangling med medelever og lærere.
Andre resultater som ble gjort synlig i denne undersøkelsen var at ungdommer med skilte foreldre hadde i snitt litt lavere selvbilde og de rapporterte også lavere velvære.

I forhold til langtidseffekter etter en skilsmisse viste det seg generelt at ungdommene med skilte foreldre hadde mer symptomer på angst og depresjon og flere tilpasningsplager enn andre ungdommer – selv når det var gått i snitt 8 år siden skilsmissen. Dette gjaldt for både gutter og jenter. Blant jentene så de forskjellen mellom de som hadde opplevd skilsmisse og andre jenter, økte gjennom ungdomsårene. Dette gjaldt for symptomer på angst og depresjon, skoleproblemer og lavt velvære. Dette fant de ikke igjen hos guttene.



Hva kan skolen gjøre?
Jeg synes det er viktig i skolesammenheng dersom en havner i en skilsmissesituasjon, at vi som lærere er flinke å opplyse eleven om hvilke muligheter han eller hun har. I dette tilfelle vil jeg gjerne nevne på helsesøster og eventuell sosiallærer ved skolen. Dersom der er veldig store problemer i denne situasjonen, går det også an å foreslå en time hos familieterapaut hvor familien enten kan gå alle i lag, eller delt opp om det skulle være ønskelig.
For ban og ungdom som har opplevd at foreldrene har gått i fra hverandre, kan det være en hjelp om man klarer å skape et trygt forum der de kan få ut sin irritasjon og frustrasjon når det gjelder begge foreldrene. Som regel ønsker barna å skjerme foreldrene, fordi de vet at begge har det vanskelig nok som de har det.


Min egen oppsummering
Jeg synes at skilsmisser er noe som er virkelig vanskelig å forholde seg til ettersom alle barn reagerer ulikt. Men en må bare ta for seg situasjonen når den kommer, starte med en åpenhet, å så føle seg frem i de enkelte situasjonene. Men det er også viktig å ikke være for pågående, men heller spille ballen litt over på foreldrene i forhold til om det er noe vi som lærere kan hjelpe til med og stille opp med. Men det jeg synes er viktigst av alt er: ”GLEM IKKE BARNET OPPI DET HELE”.


Litteraturliste
Edvardson G. (2003) Barn i sorg og krise, Kolibri forlag, Oslo

With L.,M. (2004) Viktors verden deler seg, Damm & sønn

Imsen G. (2005) Elevens verden, Universitetsforlaget, Oslo

http://www.ssb.no/emner/02/02/30/skilsmisse/

http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html