Ja da var det jul igjen, helt utrolig hvor fort tiden går. Nå har vi lagt bak oss et halvår med en ny form for blogging.
Jeg må si at jeg synes det har vært kjekt og spennende måten vi har blogget på i år. Vi fikk selv velge temaer å fordype oss i, og fikk dermed en større innsikt i det vi selv ønsket. Jeg synes også det var spennende å lese andre sine blogginnlegg, og se hva de interesserer seg ekstra for.
Det som jeg sliter med i forhold til dette er relevans i forhold til eksamen. Selvfølgelig er det viktig med disse fordypningene, men jeg må personlig si at jeg fikk mer generell faglig kunnskap utav måten vi blogget på i år. Det å reflektere over de enkelte pedagogikk øktene føler jeg at gjorde at jeg lærte mye mer i pedagogikken. Dersom jeg hadde hatt en dag med undervisning, og kom hjem å skulle reflektere over den måtte jeg virkelig sette meg inn i stoffet på nytt. Da fant jeg ofte ut at det kanskje var ting jeg ikke hadde fanget opp i selve undervisningen. Det samme var da jeg skulle kommentere andre sine innlegg. Kanskje hadde de fått med seg ting som ikke jeg hadde fått med meg, og dermed lærte jeg det.
Jeg må virkelig si at jeg har lært veldig masse av både mine egne og andre sine innlegge i år, og jeg ser viktigheten av det og relevansen i forhold til den dagen da vi skal ut i yrkeslivet. Men med denne måten å arbeide på synes jeg at det generelle pensumet blir satt litt til side, og ikke arbeidet med like mye som det ellers ville blitt.
Jeg er derfor glad for at vi har hatt denne formen nå før jul,, at det etter jul er lettere å ha fokus mer på eksamensrelevant pensum.
Men jeg synes det er flott Birgit, at du prøver ut nye former for undervisning og læringsmetoder. Selvfølgelig er det kjempe spennende med noe nytt, og det er bare med å prøve nye ting at en kan finne ut om det er gode eller dårlige metoder som vi selv ønsker å ta i bruk.
Jeg vil ønske alle ei riktig god jul, og et godt nyttår. Snakkes om ikke altfor lenge.
Takk for i år.
torsdag 25. desember 2008
fredag 31. oktober 2008
GLSM-refleksjon
Refleksjon over egen læring.
Jeg vil si at jeg har lært veldig masse i løpet av denne perioden både faglig og i forhold til det å skrive oppgave.
Vi fikk satt oss om mulig enda mer inn i læringsteoriene, og i vertfall repetert veldig godt det som vi lærte om i fjor.
I forhold til læringsteoriene, så følte jeg at i denne perioden måtte vi se mer på de spesifikke sidene ved læringsteoriene, og lærte veldig mye med så å koble dem opp mot egne erfaringer fra praksis. Dette synes jeg er veldig viktig, tidligere så har jeg jo sett hva de ulike teoriene inneholder og dreier seg om, men det var først nå jeg virkelig så viktigheten av de. Det å kunne trekke inn teoriene for å belyse våre teorier om hva som har skjedd og for å vise hvorfor har faktisk vært ganske spennende. Da kunne vi se litt nærmere på hvorfor enkelte ting faktisk ble som det ble.
Nå har det seg jo slik at Skåredalen Skole er en MI skole, og selv om jeg hadde litt bakgrunnskunnskap om MI fra før, så måtte jeg nå virkelig sette meg inn i hva det dreiet seg om.
Også dette med at det nå er innført den såkalte Nylund-modellen på 1.og 2. Trinn, gjorde at vi måtte sette oss skikkelig inn i den og den kontra vanlig stasjonsarbeid. Vi valgte jo å se på hva som foregår på en ikke lærerstyrt stasjon, og vi fikk et stort innblikk i akkurat dette. Jeg synes det var spennende og interessant å bruke videoovervåking slik som vi gjorde, og det hjalp oss veldig med at det som skjedde på den ikke lærerstyrte stasjonen ble så realistisk som mulig.
Når det gjelder det å skrive oppgave, så er det noe jeg ikke har vært veldig god på. Men nå føler jeg at det kommer seg og at jeg har lært veldig mye på det planet.
Jeg synes at hele opplegget og progresjonen i denne oppgava har vært veldig bra, både i forhold til veiledning, tilbakemeldinger og muntlig, og denne måten å arbeide på synes jeg er veldig bra.
Refleksjon over gruppeprosessen.
Jeg må bare takka gruppa mi for en kjempe god jobb Jeg synes at vi fungere veldig godt i lag som ei gruppe, og alle tar ansvar for at ting blir gjort. Vi var helt fra starten av ganske enige om hva vi ønsket å ha om, og selv om vi til tider har diskutert noen småting, har vi alltid kommet til en felles løsning som alle har vært enige om. Vi har derfor unngått å støte på store problemer og konflikter, for alle tre har vært åpne for de andre sine forslag og meninger.
Så jeg kan vell ikke annet enn å si meg veldig fornøyd med gruppa mi.
Jeg har lært mye av de andre to, og vi er alle tre veldig forskjellige, men vi utfyller hverandre veldig godt. Dette er noe vi ser og dermed kan vi lære av hverandre. Vi fordelte arbeidsoppgaver etter ønsker og hvem som er gode til hva. Dette er med på å styrke motivasjonen og effektiviteten i gruppa. Vi fordelte en del av oppgave mellom oss, og skrev dermed hver vår del. Så møttes vi igjen for å sette dette sammen og samkjøre det med det som de andre hadde. Dette fungerte veldig fint, og alle hadde gjort det de skulle.
Jeg må si at jeg så med skepsis på denne oppgaven, da den skulle være så omfattende, men det hele har virkelig godt veldig bra, og nå er jeg ikke fult så engstelig for den neste :)
Oversikt over møtene
Klikk på bildet for å få det i større versjon.
Jeg vil si at jeg har lært veldig masse i løpet av denne perioden både faglig og i forhold til det å skrive oppgave.
Vi fikk satt oss om mulig enda mer inn i læringsteoriene, og i vertfall repetert veldig godt det som vi lærte om i fjor.
I forhold til læringsteoriene, så følte jeg at i denne perioden måtte vi se mer på de spesifikke sidene ved læringsteoriene, og lærte veldig mye med så å koble dem opp mot egne erfaringer fra praksis. Dette synes jeg er veldig viktig, tidligere så har jeg jo sett hva de ulike teoriene inneholder og dreier seg om, men det var først nå jeg virkelig så viktigheten av de. Det å kunne trekke inn teoriene for å belyse våre teorier om hva som har skjedd og for å vise hvorfor har faktisk vært ganske spennende. Da kunne vi se litt nærmere på hvorfor enkelte ting faktisk ble som det ble.
Nå har det seg jo slik at Skåredalen Skole er en MI skole, og selv om jeg hadde litt bakgrunnskunnskap om MI fra før, så måtte jeg nå virkelig sette meg inn i hva det dreiet seg om.
Også dette med at det nå er innført den såkalte Nylund-modellen på 1.og 2. Trinn, gjorde at vi måtte sette oss skikkelig inn i den og den kontra vanlig stasjonsarbeid. Vi valgte jo å se på hva som foregår på en ikke lærerstyrt stasjon, og vi fikk et stort innblikk i akkurat dette. Jeg synes det var spennende og interessant å bruke videoovervåking slik som vi gjorde, og det hjalp oss veldig med at det som skjedde på den ikke lærerstyrte stasjonen ble så realistisk som mulig.
Når det gjelder det å skrive oppgave, så er det noe jeg ikke har vært veldig god på. Men nå føler jeg at det kommer seg og at jeg har lært veldig mye på det planet.
Jeg synes at hele opplegget og progresjonen i denne oppgava har vært veldig bra, både i forhold til veiledning, tilbakemeldinger og muntlig, og denne måten å arbeide på synes jeg er veldig bra.
Refleksjon over gruppeprosessen.
Jeg må bare takka gruppa mi for en kjempe god jobb Jeg synes at vi fungere veldig godt i lag som ei gruppe, og alle tar ansvar for at ting blir gjort. Vi var helt fra starten av ganske enige om hva vi ønsket å ha om, og selv om vi til tider har diskutert noen småting, har vi alltid kommet til en felles løsning som alle har vært enige om. Vi har derfor unngått å støte på store problemer og konflikter, for alle tre har vært åpne for de andre sine forslag og meninger.
Så jeg kan vell ikke annet enn å si meg veldig fornøyd med gruppa mi.
Jeg har lært mye av de andre to, og vi er alle tre veldig forskjellige, men vi utfyller hverandre veldig godt. Dette er noe vi ser og dermed kan vi lære av hverandre. Vi fordelte arbeidsoppgaver etter ønsker og hvem som er gode til hva. Dette er med på å styrke motivasjonen og effektiviteten i gruppa. Vi fordelte en del av oppgave mellom oss, og skrev dermed hver vår del. Så møttes vi igjen for å sette dette sammen og samkjøre det med det som de andre hadde. Dette fungerte veldig fint, og alle hadde gjort det de skulle.
Jeg må si at jeg så med skepsis på denne oppgaven, da den skulle være så omfattende, men det hele har virkelig godt veldig bra, og nå er jeg ikke fult så engstelig for den neste :)
Oversikt over møtene
Klikk på bildet for å få det i større versjon.
tirsdag 7. oktober 2008
Spiseforstyrrelser - Innlegg nr 5
Innledning
Det er blitt noen forandringer i valg av tema i mine innlegg i løpet av disse månedene. Det var noen som hadde skrevet om mobbing, så da valgte jeg å skrive om spiseforstyrrelser i stedet.
Grunnen til at jeg da valgte dette temaet, er at det er et tema som jeg virkelig ønsket å finne ut en del mer om. De fleste vet hva spiseforstyrrelser dreier seg om, men hvor mye vet vi faktisk om de ulike typene spiseforstyrrelser, hvor mange er det som har det, hvilke symptomer er det vi må se etter, hva kan gjøres, og hva er skolen sin rolle opp i dette?
Dere vil se i statistikken under at tilfeller av spiseforstyrrelser kan starte allerede i ungdomsskolealder. Det er derfor viktig at lærere har litt kjennskap til dette, for at det skal kunne bli lagt merke til før det går altfor langt. Så selv om dette ikke er direkte knyttet til småskolen som er vårt område nå i høst, så valgte jeg å skrive om det ettersom jeg synes det er viktig, og samtidig selv ønsker mer informasjon.
Statistikk
Man kjenner til at spiseforstyrrelse har eksistert i mane hundre år og i forskjellige kulturer. (Wikipedia)
Spiseforstyrrelser rammer både unge og voksne, men oppstår ofte første gang i ungdomsårene. Jeg kommer mer inn på de ulike typene for spiseforstyrrelser i neste avsnitt, men vil først bare ta med litt statstikk hentet fra studentskipnaden i Trondheim (SIT) sine hjemmesider. Her kan vi lese at anoreksi og bulimi er om lag ti ganger vanligere hos kvinner enn hos menn. Mens for patologisk overspising viser undersøkelser at forekomsten hos kvinner bare er en halv gang større enn hos menn.
I Røer (2006) kan vi lese at godt over 100 000 mennesker i Norge oppgir at de har eller har hatt spiseforstyrrelse, og at hele 90 % av dem er kvinner.
I følge Götestam og Rosenvinge har om lag 2700 norske kvinner mellom 15 og 44 år anoreksi, 18 000 har bulimi og 28 000 lider av patologisk overspising. Til enhver tid har følgende andel norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år en spiseforstyrrelse: 0,3 prosent anoreksi, to prosent bulimi og tre prosent patologisk overspising. Tallene er basert på norske studier, utenlandske studier viser tilsvarende tall.
Årsaker
Videre på hjemmesidene til SIT kan vi lese om at spiseforstyrrelser er et resultat av samspillet mellom arv og miljø. De viser til at forskning de senere årene tyder på at det er genetisk disposisjon for alle spiseforstyrrelser. Forskere prøver nå å finne ut hvilke kombinasjoner av miljøfaktorer og genetiske faktorer som leder fram til anoreksi og bulimi. Slanking er en faktor som man har fokusert mye på. Slanking og vekttap er ofte et av de første trinnene i utviklingen av spiseforstyrrelser, men det er usikkert i seg selv om slanking er en risikofaktor.
En annen faktor som kan bidra til utvikling av spiseforstyrrelser er personlighetsfaktoren. Perfeksjonisme og et negativt selvbilde går igjen hos personer som utvikler anoreksi og bulimi. Personer med bulimi har oftere en økt tendens til overvekt og en bevissthet om at de har høyere kroppsvekt en andre på deres alder. Noen studie viser at de har oftere enn jevnaldrede har kommet tidlig i puberteten, vært overvektige som barn og hørt bemerkninger om vekt og utseende i oppveksten.
De som rammes av spiseforstyrrelser, har høyere forekomst av angst, depresjon og rusmisbruk enn den resten av befolkningen. Det ser ut som om både de genetiske og de miljømessige risikofaktorene disponerer for andre psykiske lidelser i tillegg. Det kan være samspillet mellom arvelige faktorer og miljø som avgjør om man får en spiseforstyrrelse, andre psykiske lidelser eller begge deler.
Hvorfor spiseforstyrrelse?
For å få vite litt mer om grunnen til at folk får spiseforstyrrelser gikk jeg inn på nettsidene til senter for spiseforstyrrelser.
De skriver at vanskelige ting i hverdagen som er vanskelige å håndtere, gir utslag i symptomer som angst, depresjon, arbeidsnarkomani, rus, selvskading, somantiske lidelser, spiseforstyrrelser eller andre verre ting, også en kombinasjon av disse.
Ofte er det vanskelig å vite hva som i bunn er grunnen til spiseforstyrrelsen, og at ting ble som det ble. Gjennom dialog kan en da prøve å finne ut av dette, og bli bevisst på hva som gjør at en har utviklet spiseforstyrrelser.
Ulike typer spiseforstyrrelser
Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere tilstander eller lidelser med beslektede karakteristika.
En person har en spiseforstyrrelse når vedkommendes tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten. Personen blir overopptatt av kropp, vekt, utseende og matinntak. Spiseforstyrrelser kan arte seg på ulike måter for ulike personer. (Wikipedia)
Det finnes i utgangspunktet tre ulike former for spiseforstyrrelser. (Henter fra Skåredrud (2000)
1.Anorexia nervosa (Anoreksi)
Disse personene ønsker ikke normalvekt i forhold til alder og høyde, og dette kan da resultere i at de ligger ca 15 % under forventet normalvekt. De har en ekstrem frykt for å legge på seg, og dette gjelder også selv om de allerede er undervektige. Personene i denne kategorien benekter at vektapet deres er alvorlig, og tenker mye negativt om kroppens størrelse og form.
Ikke bulimisk type – Personen som har anorexia nervosa, har ikke gjentatte episoder med overspising.
Bulimisk type – Gjentatte episoder med overspising
2.Bulimia nervosa (Bulimi)
Her dreier det seg om overspising. Overspising defineres som flere ting:
-Spising innenfor et avgrenset tidsrom, innenfor hvilket matmengden er større en det som kan oppfattes sin vanlig
-Kontrolltap over spisingen i dette avgrensede tidsrommet, slik at man føler at man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden mat
Ut fra disse ulike typene spising ville det normalt blitt en vektøkning hos disse personene. Men for å hindre dette ønsker de å igjen kvitte seg med maten. Dette gjøres ved bruk av avførende midler, vanndrivende medisiner eller oppkast, kombinert med slanking og/eller fysisk aktivitet.
3.Overspisingslidelse (Patologisk overspising)
Her er overvekt en vanlig konsekvens. Det dreier seg nemlig om overspising uten renselse. I denne formen for spiseforstyrrelser er kontrollsvikten både i følelse og atferd helt sentralt. Tegn på denne typen kontrolltap:
-Spiser raskere enn normalt
-Spiser slik at man er ubehagelig mett
-Spiser store mengder uten å være fysisk sulten
-Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider
-Spiser alene for man føler seg brydd over hvor mye man spiser
-Føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspiselse
Symptomer
Tidlige tegn -I forhold til mat
•Opptatt av mat
•Leser oppskrifter og kokebøker
•Viser fintfølelse for mat – ”jeg tåler ikke”
•Spiser mindre
•Foretrekker å spise alene
•Lager mat for andre – men ikke til seg selv
•Velger nesten utelukkende lavkalori-mat
•Irritabel og stresset omkring måltidene
•Endret atferd i forbindelse med mat
•Kaster mat og gjemmer mat
•Samler og lagrer mat
•Forlater bordet undermåltider, eller umiddelbart etterpå
•Går på rommet eller badet etter måltidet, setter på høy musikk, TV, springen – eller alt på en gang
•Overspisninger
•Spiser i skjul
•Oppkast
•Benekter sult når det er opplagt at personen må være sulten
•Vurderer selvfølelsen i forhold til hva som er spist
•Stress og skyldfølelse for å ha spise
•Godtar ikke ikke-planlagte situasjoner som har med mat å gjøre
•Svært irritabel når måltidene er tidligere eller senere enn vanlig
•Drikker mye vann
•Lett-drikker for å fordøye sultfølelse
-I forhold til humør og atferd
•Veier seg ofte
•Overdreven fysisk aktivitet
•Samler informasjon om slanking fra magasiner, bøker etc.
•Misbruk av avføringsmidler
•Bruker store klær for å dekke til avmagring
•Søvnvansker
•Generelt irritabel
•Misliker seg selv
•Trass og sta
•Utvikler rigide daglige rutiner
•Sosial tilbaketrekning
•Ekstra ivrig til å være hjelpsom – ofte for å kompensere for en skyldfølelse
•Svært opptatt av sult i tredje verden
•Insisterer på at man er fet når det åpenbart er uriktig
•Ekstrem frykt for vektøkning
•Andre former for selvdestruktiv atferd
-I forhold til fysiske tegn
•Vekttap
•Vektsvingninger
•Manglende eller uregelmessig menstruasjon
•Svimmelhet, eventuelt besvimelser
•Tretthet
•Magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat
•Lav kroppstemperatur og fryser
•Dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter og sår kan ha vanskelig for å gro
•Blålig farge på hender og føtter
•Dunete behåring i ansikt og særlig rygg
•Mister kjønnshår og hår under armene
•Hodehår blir flatt og livløst
•Spenningshodepine og muskelsmerter
•Hovne kinn
Hvordan kan dette påvirke i skolesammenheng?
Ut fra alle disse symptomene er det klart at det før eller siden vil gå ut over skoleprestasjonen. Dårlig søvn og dårlig konsentrasjon er jo veldig sentrale symptomer, og dette vil rask vise seg i en skolesammenheng. Eleven kan bli ufokusert, trøtt, gretten og amper, slurve med hjemmelekser, være uforberedt og kanskje til og med utebli fra skoledagen.
Behandling
Arbeid med egne følelser kreves mot, og er slitsomt. Underveis oppdager man nye sider ved seg selv, som kan bidra til økt forståelse og motivasjon, og ny mestring.
Spiseforstyrrelsesr påvirker store deler av livet. Kontrollen over maten og kroppen, overføres også til andre deler av livet. (Senter for spiseforstyrrelser)
Sykdommene har ulik alvorlighetsgrad, og det anslås at flertallet av dem som har anoreksi og halvparten av personer med bulimi, trenger behandling. Det innebærer i så fall nær 50 000 kvinner, av disse har cirka 600 personer behov for høyspesialisterte helsetjenester ved universitetsklinikker.
Beregninger tyder på at forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste 25 årene. Bulimi kan muligens ha økt noe.
Spiseforstyrrelser behandles hos fastlege eller av spesialist (psykolog/psykiater). Flere sykehus har opprettet polikliniske tilbud med egne fagteam. Behandlingsresultatene er gode, 65-85 prosent får bedring eller blir friske etter samtalebehandling; ulike former for psykoterapi. (SIT)
Hva kan skolen gjøre?
Hva kan så skolen gjøre i en slik situasjon. Det som er det viktigste er at vi som lærer er åpne og mottakelige for å registrere symptomene om disse skulle dukke opp. Deretter er det viktig å ta det opp med den det gjelder, og eventuelt høre med noen av vennene om de har merket noe til det. Det kan være lurt å henvise eleven til en eventuell helsesøster eller sosiallærer slik at personen kan få snakke ut om den ønsker det, og så kunne komme fram til en løsning og form for behandling.
Jeg tror også at i en videre prosess at det viktig med en lærer som er synlig, og som eleven vet at den kan ta kontakt om det skulle være noe.
Oppsummering
Jeg må bare si at dette er det mest spennende temaet jeg har skrevet om i min blogg i år. Jeg fant ut at mye kunne jeg fra før, men det å allikevel se statistikker for dette synes jeg var veldig interessant. Jeg synes det var greit å få en klar oversikt over de ulike typene, og hva de bringer med seg.
Dette er et en svært alvorlig ”sykdom”, og de som lider av dette trenger virkelig den støtten og hjelpen de kan få for å komme seg gjennom det.
Kilder:
Røer, A. (2006) Spisefortyrrelser, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Skårederud, F. (2000) Sterk svak, Aschehoug, Oslo
http://no.wikipedia.org/wiki/Spiseforstyrrelse
http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/default.aspx?id=5
http://www.sit.no/content.ap?thisId=2440
Det er blitt noen forandringer i valg av tema i mine innlegg i løpet av disse månedene. Det var noen som hadde skrevet om mobbing, så da valgte jeg å skrive om spiseforstyrrelser i stedet.
Grunnen til at jeg da valgte dette temaet, er at det er et tema som jeg virkelig ønsket å finne ut en del mer om. De fleste vet hva spiseforstyrrelser dreier seg om, men hvor mye vet vi faktisk om de ulike typene spiseforstyrrelser, hvor mange er det som har det, hvilke symptomer er det vi må se etter, hva kan gjøres, og hva er skolen sin rolle opp i dette?
Dere vil se i statistikken under at tilfeller av spiseforstyrrelser kan starte allerede i ungdomsskolealder. Det er derfor viktig at lærere har litt kjennskap til dette, for at det skal kunne bli lagt merke til før det går altfor langt. Så selv om dette ikke er direkte knyttet til småskolen som er vårt område nå i høst, så valgte jeg å skrive om det ettersom jeg synes det er viktig, og samtidig selv ønsker mer informasjon.
Statistikk
Man kjenner til at spiseforstyrrelse har eksistert i mane hundre år og i forskjellige kulturer. (Wikipedia)
Spiseforstyrrelser rammer både unge og voksne, men oppstår ofte første gang i ungdomsårene. Jeg kommer mer inn på de ulike typene for spiseforstyrrelser i neste avsnitt, men vil først bare ta med litt statstikk hentet fra studentskipnaden i Trondheim (SIT) sine hjemmesider. Her kan vi lese at anoreksi og bulimi er om lag ti ganger vanligere hos kvinner enn hos menn. Mens for patologisk overspising viser undersøkelser at forekomsten hos kvinner bare er en halv gang større enn hos menn.
I Røer (2006) kan vi lese at godt over 100 000 mennesker i Norge oppgir at de har eller har hatt spiseforstyrrelse, og at hele 90 % av dem er kvinner.
I følge Götestam og Rosenvinge har om lag 2700 norske kvinner mellom 15 og 44 år anoreksi, 18 000 har bulimi og 28 000 lider av patologisk overspising. Til enhver tid har følgende andel norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år en spiseforstyrrelse: 0,3 prosent anoreksi, to prosent bulimi og tre prosent patologisk overspising. Tallene er basert på norske studier, utenlandske studier viser tilsvarende tall.
Årsaker
Videre på hjemmesidene til SIT kan vi lese om at spiseforstyrrelser er et resultat av samspillet mellom arv og miljø. De viser til at forskning de senere årene tyder på at det er genetisk disposisjon for alle spiseforstyrrelser. Forskere prøver nå å finne ut hvilke kombinasjoner av miljøfaktorer og genetiske faktorer som leder fram til anoreksi og bulimi. Slanking er en faktor som man har fokusert mye på. Slanking og vekttap er ofte et av de første trinnene i utviklingen av spiseforstyrrelser, men det er usikkert i seg selv om slanking er en risikofaktor.
En annen faktor som kan bidra til utvikling av spiseforstyrrelser er personlighetsfaktoren. Perfeksjonisme og et negativt selvbilde går igjen hos personer som utvikler anoreksi og bulimi. Personer med bulimi har oftere en økt tendens til overvekt og en bevissthet om at de har høyere kroppsvekt en andre på deres alder. Noen studie viser at de har oftere enn jevnaldrede har kommet tidlig i puberteten, vært overvektige som barn og hørt bemerkninger om vekt og utseende i oppveksten.
De som rammes av spiseforstyrrelser, har høyere forekomst av angst, depresjon og rusmisbruk enn den resten av befolkningen. Det ser ut som om både de genetiske og de miljømessige risikofaktorene disponerer for andre psykiske lidelser i tillegg. Det kan være samspillet mellom arvelige faktorer og miljø som avgjør om man får en spiseforstyrrelse, andre psykiske lidelser eller begge deler.
Hvorfor spiseforstyrrelse?
For å få vite litt mer om grunnen til at folk får spiseforstyrrelser gikk jeg inn på nettsidene til senter for spiseforstyrrelser.
De skriver at vanskelige ting i hverdagen som er vanskelige å håndtere, gir utslag i symptomer som angst, depresjon, arbeidsnarkomani, rus, selvskading, somantiske lidelser, spiseforstyrrelser eller andre verre ting, også en kombinasjon av disse.
Ofte er det vanskelig å vite hva som i bunn er grunnen til spiseforstyrrelsen, og at ting ble som det ble. Gjennom dialog kan en da prøve å finne ut av dette, og bli bevisst på hva som gjør at en har utviklet spiseforstyrrelser.
Ulike typer spiseforstyrrelser
Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere tilstander eller lidelser med beslektede karakteristika.
En person har en spiseforstyrrelse når vedkommendes tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten. Personen blir overopptatt av kropp, vekt, utseende og matinntak. Spiseforstyrrelser kan arte seg på ulike måter for ulike personer. (Wikipedia)
Det finnes i utgangspunktet tre ulike former for spiseforstyrrelser. (Henter fra Skåredrud (2000)
1.Anorexia nervosa (Anoreksi)
Disse personene ønsker ikke normalvekt i forhold til alder og høyde, og dette kan da resultere i at de ligger ca 15 % under forventet normalvekt. De har en ekstrem frykt for å legge på seg, og dette gjelder også selv om de allerede er undervektige. Personene i denne kategorien benekter at vektapet deres er alvorlig, og tenker mye negativt om kroppens størrelse og form.
Ikke bulimisk type – Personen som har anorexia nervosa, har ikke gjentatte episoder med overspising.
Bulimisk type – Gjentatte episoder med overspising
2.Bulimia nervosa (Bulimi)
Her dreier det seg om overspising. Overspising defineres som flere ting:
-Spising innenfor et avgrenset tidsrom, innenfor hvilket matmengden er større en det som kan oppfattes sin vanlig
-Kontrolltap over spisingen i dette avgrensede tidsrommet, slik at man føler at man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden mat
Ut fra disse ulike typene spising ville det normalt blitt en vektøkning hos disse personene. Men for å hindre dette ønsker de å igjen kvitte seg med maten. Dette gjøres ved bruk av avførende midler, vanndrivende medisiner eller oppkast, kombinert med slanking og/eller fysisk aktivitet.
3.Overspisingslidelse (Patologisk overspising)
Her er overvekt en vanlig konsekvens. Det dreier seg nemlig om overspising uten renselse. I denne formen for spiseforstyrrelser er kontrollsvikten både i følelse og atferd helt sentralt. Tegn på denne typen kontrolltap:
-Spiser raskere enn normalt
-Spiser slik at man er ubehagelig mett
-Spiser store mengder uten å være fysisk sulten
-Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider
-Spiser alene for man føler seg brydd over hvor mye man spiser
-Føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspiselse
Symptomer
Tidlige tegn -I forhold til mat
•Opptatt av mat
•Leser oppskrifter og kokebøker
•Viser fintfølelse for mat – ”jeg tåler ikke”
•Spiser mindre
•Foretrekker å spise alene
•Lager mat for andre – men ikke til seg selv
•Velger nesten utelukkende lavkalori-mat
•Irritabel og stresset omkring måltidene
•Endret atferd i forbindelse med mat
•Kaster mat og gjemmer mat
•Samler og lagrer mat
•Forlater bordet undermåltider, eller umiddelbart etterpå
•Går på rommet eller badet etter måltidet, setter på høy musikk, TV, springen – eller alt på en gang
•Overspisninger
•Spiser i skjul
•Oppkast
•Benekter sult når det er opplagt at personen må være sulten
•Vurderer selvfølelsen i forhold til hva som er spist
•Stress og skyldfølelse for å ha spise
•Godtar ikke ikke-planlagte situasjoner som har med mat å gjøre
•Svært irritabel når måltidene er tidligere eller senere enn vanlig
•Drikker mye vann
•Lett-drikker for å fordøye sultfølelse
-I forhold til humør og atferd
•Veier seg ofte
•Overdreven fysisk aktivitet
•Samler informasjon om slanking fra magasiner, bøker etc.
•Misbruk av avføringsmidler
•Bruker store klær for å dekke til avmagring
•Søvnvansker
•Generelt irritabel
•Misliker seg selv
•Trass og sta
•Utvikler rigide daglige rutiner
•Sosial tilbaketrekning
•Ekstra ivrig til å være hjelpsom – ofte for å kompensere for en skyldfølelse
•Svært opptatt av sult i tredje verden
•Insisterer på at man er fet når det åpenbart er uriktig
•Ekstrem frykt for vektøkning
•Andre former for selvdestruktiv atferd
-I forhold til fysiske tegn
•Vekttap
•Vektsvingninger
•Manglende eller uregelmessig menstruasjon
•Svimmelhet, eventuelt besvimelser
•Tretthet
•Magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat
•Lav kroppstemperatur og fryser
•Dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter og sår kan ha vanskelig for å gro
•Blålig farge på hender og føtter
•Dunete behåring i ansikt og særlig rygg
•Mister kjønnshår og hår under armene
•Hodehår blir flatt og livløst
•Spenningshodepine og muskelsmerter
•Hovne kinn
Hvordan kan dette påvirke i skolesammenheng?
Ut fra alle disse symptomene er det klart at det før eller siden vil gå ut over skoleprestasjonen. Dårlig søvn og dårlig konsentrasjon er jo veldig sentrale symptomer, og dette vil rask vise seg i en skolesammenheng. Eleven kan bli ufokusert, trøtt, gretten og amper, slurve med hjemmelekser, være uforberedt og kanskje til og med utebli fra skoledagen.
Behandling
Arbeid med egne følelser kreves mot, og er slitsomt. Underveis oppdager man nye sider ved seg selv, som kan bidra til økt forståelse og motivasjon, og ny mestring.
Spiseforstyrrelsesr påvirker store deler av livet. Kontrollen over maten og kroppen, overføres også til andre deler av livet. (Senter for spiseforstyrrelser)
Sykdommene har ulik alvorlighetsgrad, og det anslås at flertallet av dem som har anoreksi og halvparten av personer med bulimi, trenger behandling. Det innebærer i så fall nær 50 000 kvinner, av disse har cirka 600 personer behov for høyspesialisterte helsetjenester ved universitetsklinikker.
Beregninger tyder på at forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste 25 årene. Bulimi kan muligens ha økt noe.
Spiseforstyrrelser behandles hos fastlege eller av spesialist (psykolog/psykiater). Flere sykehus har opprettet polikliniske tilbud med egne fagteam. Behandlingsresultatene er gode, 65-85 prosent får bedring eller blir friske etter samtalebehandling; ulike former for psykoterapi. (SIT)
Hva kan skolen gjøre?
Hva kan så skolen gjøre i en slik situasjon. Det som er det viktigste er at vi som lærer er åpne og mottakelige for å registrere symptomene om disse skulle dukke opp. Deretter er det viktig å ta det opp med den det gjelder, og eventuelt høre med noen av vennene om de har merket noe til det. Det kan være lurt å henvise eleven til en eventuell helsesøster eller sosiallærer slik at personen kan få snakke ut om den ønsker det, og så kunne komme fram til en løsning og form for behandling.
Jeg tror også at i en videre prosess at det viktig med en lærer som er synlig, og som eleven vet at den kan ta kontakt om det skulle være noe.
Oppsummering
Jeg må bare si at dette er det mest spennende temaet jeg har skrevet om i min blogg i år. Jeg fant ut at mye kunne jeg fra før, men det å allikevel se statistikker for dette synes jeg var veldig interessant. Jeg synes det var greit å få en klar oversikt over de ulike typene, og hva de bringer med seg.
Dette er et en svært alvorlig ”sykdom”, og de som lider av dette trenger virkelig den støtten og hjelpen de kan få for å komme seg gjennom det.
Kilder:
Røer, A. (2006) Spisefortyrrelser, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Skårederud, F. (2000) Sterk svak, Aschehoug, Oslo
http://no.wikipedia.org/wiki/Spiseforstyrrelse
http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/default.aspx?id=5
http://www.sit.no/content.ap?thisId=2440
Skilsmissebarn - Innlegg nr 3
Skilsmisse
Når en har gitt av sitt liv
Når en har gitt av seg selv
Når en har gitt seg selv
Til et annet menneske
Og så vokser kløften mellom dem
Så sprenges grunnen under dem
Så kommer det hardeste fram
Det hatskeste fram
Så blir det et spørsmål
Om å såre
Om å skade
Og det gjør det.
Det sårer. Det skader
I skjelvende, bunnløs uforståelighet
Inn til det sårbare, nakne
Og det er måten
En kan nå hverandre på.
Hentet fra With, L., M. ”Viktors verden deler seg”
Bakgrunn for valg av tema
Grunnen til at jeg velger å skrive om skilsmisse på, er at dette er noe som vi garantert kommer til å oppleve den dagen vi komme ut i skolen. Mange av oss har nok også allerede fått erfare episoder i praksis som dreier seg om elever med skilte foreldre.
Jeg er selv et skilsmisse barn. Foreldrene mine ble skilt da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg gikk denne prosessen ganske greit, for det som jeg tror blir den største overgangen for barna er det å ikke ha begge foreldrene rundt seg hele tiden. Pappa har alltid hatt en jobb der han har jobbet vekke, og dermed bare vært hjemme i helgene. Så overgangen ble ikke så veldig stor da jeg normalt sett ikke var vant til å se han mer enn i helgene.
Men selv om det gikk veldig bra i forhold til akkurat det punktet, så er det jo helt klart at skilsmisser setter sine spor i barna uansett hvordan det går. Og jeg fikk da virkelig se hvor viktig læreren min ble for meg. Jeg ble ikke bevisst på det selv, men han så at det var noe som ikke var som det skulle, da mine tanker var enn annen plass enn de burde være da jeg var på skolen. Han kalte meg inn til en samtale og tok dette opp med meg. Og dette er en ting som jeg har satt veldig pris på i ettertid.
Jeg tror det er viktig at vi lærere viser at vi ser elevene våre som står i en slik situasjon, for da kan vi bli sett på som fast og trygt holdepunkt, der elevene kan komme om de sliter med noe, eller bare ønsket å snakke. Det er vertfall veldig viktig å vise at vi er tilstede for dem om det skulle være behov fra deres side.
Litt statistikk
På nettsidene til statistisk sentralbyrå kan vi finne en del statistikk angående skilsmisser. Dersom vi ser på året 2007, kan vi se om lag 10300 ekteskap ble oppløste ved skilsmisse, og om lag 11400 ektepar ble separerte. Året 2004 er det året der tallet for skilsmisser og separasjoner var det høyeste som noen gang er registrert, og etter dette har tallene gått ned for hvert år.
Ut fra skilsmissemønsteret i 2007 er det regnet ut at 43.4 % av ekteskapene kan ende i skilsmisse. Dette tallet er 7 % lavere enn det det var i 2004, så det tyder på en stadig nedgang i antall skilsmisser, som vist i tabellen.
Av de ekteskapene som ble oppløst ved skilsmisse i 2007, hadde de fleste vært sammen i ti år eller mer.
44 % av de som skilte seg i 2007 hadde ikke felles barn, 23 % hadde ett barn, 24 % hadde to barn og 9 % hadde tre eller flere barn.
Dersom vi ser på statistikken som Imsen har tatt med i Elevens verden kan vi se at 45 % av ekteskapene ryker før sølvbryllupet, men at skilsmisseprosenten er høyest i aldersgruppen 35-39 år. Det vil si at skilsmisser rammer barnefamilier hardest.
Tre risikofaktorer ved skilsmisse
I Imsen kan vi lese om forklaringer på at skilsmisser utgjør en risiko kort oppsummert i tre kategorier.
1.Den første gjelder tap av sosiale og økonomiske ressurser, som når det til daglig bare er èn omsorgsperson til stede, at en må flytte fra et kjent og kjært nærmiljø og at familien får dårligere råd.
2.Den andre forklaringen legger mer vekt på alle forandringene og det sosiale stresset barnet opplever, og som kan bidra til en negativ utvikling.
3.Det tredje perspektivet på skilsmisseproblemer er knyttet til selve det nye familiemønsteret. Utgangspunktet er at kjernefamilien er den besta familietypen. Selv om barnet har kontakt med begge sine biologiske foreldre, bor ikke barnet med begge foreldrene samtidig, og det kan være uheldig i seg selv.
Det er Kari Moxnes som har skrevet om disse 3 kategoriene, og hun hevder med bakgrunn i sin forskning at den siste forklaringsmåten har lite for seg, og at det er graden av samarbeid mellom foreldrene samt barnas forhold til dem under og etter skilsmissen som er avgjørende for utviklingen. Flytting og svekket økonomi kan bidra til dårligere livskvalitet for barna, men skilsmissen kan også føre til at disse faktorene bedrer seg. Det er derfor ikke skilsmissen i seg selv, men de sosiale og økonomiske rammene som etableres etterpå, som avgjør om utviklingen blir positiv eller negativ.
Kally & Wallerstein
I Edvardsen (2003) kan vi lese om Kally & Wallerstein (1977) som har utviklet retningslinjer for kortidsterapi for barn i skilsmissefamilier utfra et omfattende forskningsarbeid. Prosjektet ble utført på barn hvor man kunne utelukke tidligere psykiske problemer for å få greie på hvordan ”normalbarnet” reagerer på skilsmisse og hvordan man kan hjelpe det.
Under dette forskningsarbeidet var det flere ting de tok tak i. Det første skrittet var å foreta en vurdering av hvordan barnet opplever foreldrenes skilsmisse og hvilke reaksjoner det viser. Deretter vurderte de nettverkssystemet.Det er viktig å for det første få rede på hvor mye barnet vet om skilsmissen, hva det har forstått av foreldrenes forklaringer og hvilke fantasier de selv har om den. Barn i førskolealder har ofte tro på at de selv er skyld i skilsmissen.
For det andre var det viktig å få klart opp hvilke følelsesmessige reaksjoner barnet har – om det har det vondt, hvordan lojaliteten i hjemmet er og hvilke endringer som er blitt lagt merke til.
For det tredje måtte de bedømme hvilket forsvar barnet har mot de føleleser skilsmissen vekker, og hvor sterkt dette forsvaret er.
For det fjerde observerte de om barnets reaksjoner er allmenne, altså om de påvirker hele barnets tilværelse, om de holdes tilbake eller bare kommer opp i spesielle sammenhenger. En del av barna i denne undersøkelsen endret atferd utad, men det ikke merket noe til denne forskjellen i hjemmet.
Utfra resultatene som Kally & Wallerstein fant i sitt forskningsarbeid har de utviklet to modeller for korte terapautiske tiltak som har vist seg å gi gode resultater.
1.Den første består i enkeltmøter med barnet, alene eller sammen med familien, der man legger vekt på å gi forklaringer som barnet kan forstå og ta i mot. Dette kombineres med et intensivt foreldrearbeid, dvs. man hjelper foreldrene med å greie opp i sine konflikter, avverge beskyldninger og skittkasting, resonnerer gjennom det forholdet begge foreldrene har til barnet osv.
Denne modellen anvendes vanligvis på førskolebarn.
2.Den andre modellen er en kriseterapi eller et krisetiltak, og brukes først og fremst til eldre barn.
Hensikten i begge modellene er bl.a å redusere barnets lidelse som gir seg uttrykk i sterk angst, redsel, sinne, depresjon, sterk lengting m.m. Et annen mål er å redusere forvirringen skilsmissen har skapt og de følger den får for barnet, og å styrke barnets egenidentitet ved å øke den psykologiske avstanden mellom skilsmissesituasjonen og barnet selv.
Jeg tror at denne måten å jobbe på i forhold til en skilsmisse i skolen kan være til god hjelp. Jeg tror vi kan komme opp i situasjoner der vi ikke helt vet hva vi skal gjøre, og da tror jeg at dette kan være en veldig god mal, for vertfall å få satt i gang arbeidet. Videre i kapittelet ”Atskillelse ved skilsmisse” i boka ”Barn i sorg og krise” av Edvardson, G. får vi en oversikt over ulike måter barna reagerer på i en skilsmissesituasjon avhengig av hvilket aldersnivå de ligger er på.
Alle barn reagerer ulikt, men det er likevel enkelte reaksjoner som går igjen. Det som er viktig i forhold til skolen er at vi starter en åpen dialog både i forhold til barnet, og i forhold til hjemmet generelt med foreldre og eventuelt andre søsken involvert. Dette kan nok i mange tilfeller være med på å lette hverdagen for barnet i skolesammenheng, både ved at det blir lettere for eleven å få en oversikt over hva som faktisk skjer i hjemmet, og det å vite at det er noen utenforstående å snakke med om det skulle være nødvendig. Det er også veldig viktig ovenfor eleven å fokusere på at dette er sak som skjer mellom foreldrene, og at barna ikke har noen som helst form for skyld i denne saken.
Bruk av samtale med foreldrene alene kan også være lurt. Dette for å informere dem om å prøve å skåne barnet mest mulig med tanke på uenigheter og krangler i hjemmet. Barnet er i en veldig sårbar situasjon, og trenger ikke på toppen av det hele høre foreldrene krangle og diskutere høylytt.
Hva sier ungdommene selv om negative konsekvenser ved skilsmisse?
Info hentet fra ”Helsenytt”. I 1995-1997 og 2000/2001 ble det i Nord-Trøndelag gjennomført en spørreundersøkelse der 9000 ungdommer i alderen 13-19år deltok, altså alle elevene i ungdomsskolen og videregående i dette fylket. Det de ønsket å fokusere på med denne undersøkelsen var flere områder av mulige negative konsekvenser av skilsmisse, både når det gjaldt følelser og oppførsel.
Resultatet av denne undersøkelsen viste at den mest fremtredende negative effekten av skilsmisse var skolen. Ungdommer som hadde opplevd skilsmisse rapporterte i større grad enn de andre at de var misfornøyd med resultater på prøver, og at de hadde større vansker med å forstå undervisningen og konsentrere seg i timene. De rapporterte også mer av småkrangling med medelever og lærere.
Andre resultater som ble gjort synlig i denne undersøkelsen var at ungdommer med skilte foreldre hadde i snitt litt lavere selvbilde og de rapporterte også lavere velvære.
I forhold til langtidseffekter etter en skilsmisse viste det seg generelt at ungdommene med skilte foreldre hadde mer symptomer på angst og depresjon og flere tilpasningsplager enn andre ungdommer – selv når det var gått i snitt 8 år siden skilsmissen. Dette gjaldt for både gutter og jenter. Blant jentene så de forskjellen mellom de som hadde opplevd skilsmisse og andre jenter, økte gjennom ungdomsårene. Dette gjaldt for symptomer på angst og depresjon, skoleproblemer og lavt velvære. Dette fant de ikke igjen hos guttene.
Hva kan skolen gjøre?
Jeg synes det er viktig i skolesammenheng dersom en havner i en skilsmissesituasjon, at vi som lærere er flinke å opplyse eleven om hvilke muligheter han eller hun har. I dette tilfelle vil jeg gjerne nevne på helsesøster og eventuell sosiallærer ved skolen. Dersom der er veldig store problemer i denne situasjonen, går det også an å foreslå en time hos familieterapaut hvor familien enten kan gå alle i lag, eller delt opp om det skulle være ønskelig.
For ban og ungdom som har opplevd at foreldrene har gått i fra hverandre, kan det være en hjelp om man klarer å skape et trygt forum der de kan få ut sin irritasjon og frustrasjon når det gjelder begge foreldrene. Som regel ønsker barna å skjerme foreldrene, fordi de vet at begge har det vanskelig nok som de har det.
Min egen oppsummering
Jeg synes at skilsmisser er noe som er virkelig vanskelig å forholde seg til ettersom alle barn reagerer ulikt. Men en må bare ta for seg situasjonen når den kommer, starte med en åpenhet, å så føle seg frem i de enkelte situasjonene. Men det er også viktig å ikke være for pågående, men heller spille ballen litt over på foreldrene i forhold til om det er noe vi som lærere kan hjelpe til med og stille opp med. Men det jeg synes er viktigst av alt er: ”GLEM IKKE BARNET OPPI DET HELE”.
Litteraturliste
Edvardson G. (2003) Barn i sorg og krise, Kolibri forlag, Oslo
With L.,M. (2004) Viktors verden deler seg, Damm & sønn
Imsen G. (2005) Elevens verden, Universitetsforlaget, Oslo
http://www.ssb.no/emner/02/02/30/skilsmisse/
http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html
Når en har gitt av sitt liv
Når en har gitt av seg selv
Når en har gitt seg selv
Til et annet menneske
Og så vokser kløften mellom dem
Så sprenges grunnen under dem
Så kommer det hardeste fram
Det hatskeste fram
Så blir det et spørsmål
Om å såre
Om å skade
Og det gjør det.
Det sårer. Det skader
I skjelvende, bunnløs uforståelighet
Inn til det sårbare, nakne
Og det er måten
En kan nå hverandre på.
Hentet fra With, L., M. ”Viktors verden deler seg”
Bakgrunn for valg av tema
Grunnen til at jeg velger å skrive om skilsmisse på, er at dette er noe som vi garantert kommer til å oppleve den dagen vi komme ut i skolen. Mange av oss har nok også allerede fått erfare episoder i praksis som dreier seg om elever med skilte foreldre.
Jeg er selv et skilsmisse barn. Foreldrene mine ble skilt da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg gikk denne prosessen ganske greit, for det som jeg tror blir den største overgangen for barna er det å ikke ha begge foreldrene rundt seg hele tiden. Pappa har alltid hatt en jobb der han har jobbet vekke, og dermed bare vært hjemme i helgene. Så overgangen ble ikke så veldig stor da jeg normalt sett ikke var vant til å se han mer enn i helgene.
Men selv om det gikk veldig bra i forhold til akkurat det punktet, så er det jo helt klart at skilsmisser setter sine spor i barna uansett hvordan det går. Og jeg fikk da virkelig se hvor viktig læreren min ble for meg. Jeg ble ikke bevisst på det selv, men han så at det var noe som ikke var som det skulle, da mine tanker var enn annen plass enn de burde være da jeg var på skolen. Han kalte meg inn til en samtale og tok dette opp med meg. Og dette er en ting som jeg har satt veldig pris på i ettertid.
Jeg tror det er viktig at vi lærere viser at vi ser elevene våre som står i en slik situasjon, for da kan vi bli sett på som fast og trygt holdepunkt, der elevene kan komme om de sliter med noe, eller bare ønsket å snakke. Det er vertfall veldig viktig å vise at vi er tilstede for dem om det skulle være behov fra deres side.
Litt statistikk
På nettsidene til statistisk sentralbyrå kan vi finne en del statistikk angående skilsmisser. Dersom vi ser på året 2007, kan vi se om lag 10300 ekteskap ble oppløste ved skilsmisse, og om lag 11400 ektepar ble separerte. Året 2004 er det året der tallet for skilsmisser og separasjoner var det høyeste som noen gang er registrert, og etter dette har tallene gått ned for hvert år.
Ut fra skilsmissemønsteret i 2007 er det regnet ut at 43.4 % av ekteskapene kan ende i skilsmisse. Dette tallet er 7 % lavere enn det det var i 2004, så det tyder på en stadig nedgang i antall skilsmisser, som vist i tabellen.
Av de ekteskapene som ble oppløst ved skilsmisse i 2007, hadde de fleste vært sammen i ti år eller mer.
44 % av de som skilte seg i 2007 hadde ikke felles barn, 23 % hadde ett barn, 24 % hadde to barn og 9 % hadde tre eller flere barn.
Dersom vi ser på statistikken som Imsen har tatt med i Elevens verden kan vi se at 45 % av ekteskapene ryker før sølvbryllupet, men at skilsmisseprosenten er høyest i aldersgruppen 35-39 år. Det vil si at skilsmisser rammer barnefamilier hardest.
Tre risikofaktorer ved skilsmisse
I Imsen kan vi lese om forklaringer på at skilsmisser utgjør en risiko kort oppsummert i tre kategorier.
1.Den første gjelder tap av sosiale og økonomiske ressurser, som når det til daglig bare er èn omsorgsperson til stede, at en må flytte fra et kjent og kjært nærmiljø og at familien får dårligere råd.
2.Den andre forklaringen legger mer vekt på alle forandringene og det sosiale stresset barnet opplever, og som kan bidra til en negativ utvikling.
3.Det tredje perspektivet på skilsmisseproblemer er knyttet til selve det nye familiemønsteret. Utgangspunktet er at kjernefamilien er den besta familietypen. Selv om barnet har kontakt med begge sine biologiske foreldre, bor ikke barnet med begge foreldrene samtidig, og det kan være uheldig i seg selv.
Det er Kari Moxnes som har skrevet om disse 3 kategoriene, og hun hevder med bakgrunn i sin forskning at den siste forklaringsmåten har lite for seg, og at det er graden av samarbeid mellom foreldrene samt barnas forhold til dem under og etter skilsmissen som er avgjørende for utviklingen. Flytting og svekket økonomi kan bidra til dårligere livskvalitet for barna, men skilsmissen kan også føre til at disse faktorene bedrer seg. Det er derfor ikke skilsmissen i seg selv, men de sosiale og økonomiske rammene som etableres etterpå, som avgjør om utviklingen blir positiv eller negativ.
Kally & Wallerstein
I Edvardsen (2003) kan vi lese om Kally & Wallerstein (1977) som har utviklet retningslinjer for kortidsterapi for barn i skilsmissefamilier utfra et omfattende forskningsarbeid. Prosjektet ble utført på barn hvor man kunne utelukke tidligere psykiske problemer for å få greie på hvordan ”normalbarnet” reagerer på skilsmisse og hvordan man kan hjelpe det.
Under dette forskningsarbeidet var det flere ting de tok tak i. Det første skrittet var å foreta en vurdering av hvordan barnet opplever foreldrenes skilsmisse og hvilke reaksjoner det viser. Deretter vurderte de nettverkssystemet.Det er viktig å for det første få rede på hvor mye barnet vet om skilsmissen, hva det har forstått av foreldrenes forklaringer og hvilke fantasier de selv har om den. Barn i førskolealder har ofte tro på at de selv er skyld i skilsmissen.
For det andre var det viktig å få klart opp hvilke følelsesmessige reaksjoner barnet har – om det har det vondt, hvordan lojaliteten i hjemmet er og hvilke endringer som er blitt lagt merke til.
For det tredje måtte de bedømme hvilket forsvar barnet har mot de føleleser skilsmissen vekker, og hvor sterkt dette forsvaret er.
For det fjerde observerte de om barnets reaksjoner er allmenne, altså om de påvirker hele barnets tilværelse, om de holdes tilbake eller bare kommer opp i spesielle sammenhenger. En del av barna i denne undersøkelsen endret atferd utad, men det ikke merket noe til denne forskjellen i hjemmet.
Utfra resultatene som Kally & Wallerstein fant i sitt forskningsarbeid har de utviklet to modeller for korte terapautiske tiltak som har vist seg å gi gode resultater.
1.Den første består i enkeltmøter med barnet, alene eller sammen med familien, der man legger vekt på å gi forklaringer som barnet kan forstå og ta i mot. Dette kombineres med et intensivt foreldrearbeid, dvs. man hjelper foreldrene med å greie opp i sine konflikter, avverge beskyldninger og skittkasting, resonnerer gjennom det forholdet begge foreldrene har til barnet osv.
Denne modellen anvendes vanligvis på førskolebarn.
2.Den andre modellen er en kriseterapi eller et krisetiltak, og brukes først og fremst til eldre barn.
Hensikten i begge modellene er bl.a å redusere barnets lidelse som gir seg uttrykk i sterk angst, redsel, sinne, depresjon, sterk lengting m.m. Et annen mål er å redusere forvirringen skilsmissen har skapt og de følger den får for barnet, og å styrke barnets egenidentitet ved å øke den psykologiske avstanden mellom skilsmissesituasjonen og barnet selv.
Jeg tror at denne måten å jobbe på i forhold til en skilsmisse i skolen kan være til god hjelp. Jeg tror vi kan komme opp i situasjoner der vi ikke helt vet hva vi skal gjøre, og da tror jeg at dette kan være en veldig god mal, for vertfall å få satt i gang arbeidet. Videre i kapittelet ”Atskillelse ved skilsmisse” i boka ”Barn i sorg og krise” av Edvardson, G. får vi en oversikt over ulike måter barna reagerer på i en skilsmissesituasjon avhengig av hvilket aldersnivå de ligger er på.
Alle barn reagerer ulikt, men det er likevel enkelte reaksjoner som går igjen. Det som er viktig i forhold til skolen er at vi starter en åpen dialog både i forhold til barnet, og i forhold til hjemmet generelt med foreldre og eventuelt andre søsken involvert. Dette kan nok i mange tilfeller være med på å lette hverdagen for barnet i skolesammenheng, både ved at det blir lettere for eleven å få en oversikt over hva som faktisk skjer i hjemmet, og det å vite at det er noen utenforstående å snakke med om det skulle være nødvendig. Det er også veldig viktig ovenfor eleven å fokusere på at dette er sak som skjer mellom foreldrene, og at barna ikke har noen som helst form for skyld i denne saken.
Bruk av samtale med foreldrene alene kan også være lurt. Dette for å informere dem om å prøve å skåne barnet mest mulig med tanke på uenigheter og krangler i hjemmet. Barnet er i en veldig sårbar situasjon, og trenger ikke på toppen av det hele høre foreldrene krangle og diskutere høylytt.
Hva sier ungdommene selv om negative konsekvenser ved skilsmisse?
Info hentet fra ”Helsenytt”. I 1995-1997 og 2000/2001 ble det i Nord-Trøndelag gjennomført en spørreundersøkelse der 9000 ungdommer i alderen 13-19år deltok, altså alle elevene i ungdomsskolen og videregående i dette fylket. Det de ønsket å fokusere på med denne undersøkelsen var flere områder av mulige negative konsekvenser av skilsmisse, både når det gjaldt følelser og oppførsel.
Resultatet av denne undersøkelsen viste at den mest fremtredende negative effekten av skilsmisse var skolen. Ungdommer som hadde opplevd skilsmisse rapporterte i større grad enn de andre at de var misfornøyd med resultater på prøver, og at de hadde større vansker med å forstå undervisningen og konsentrere seg i timene. De rapporterte også mer av småkrangling med medelever og lærere.
Andre resultater som ble gjort synlig i denne undersøkelsen var at ungdommer med skilte foreldre hadde i snitt litt lavere selvbilde og de rapporterte også lavere velvære.
I forhold til langtidseffekter etter en skilsmisse viste det seg generelt at ungdommene med skilte foreldre hadde mer symptomer på angst og depresjon og flere tilpasningsplager enn andre ungdommer – selv når det var gått i snitt 8 år siden skilsmissen. Dette gjaldt for både gutter og jenter. Blant jentene så de forskjellen mellom de som hadde opplevd skilsmisse og andre jenter, økte gjennom ungdomsårene. Dette gjaldt for symptomer på angst og depresjon, skoleproblemer og lavt velvære. Dette fant de ikke igjen hos guttene.
Hva kan skolen gjøre?
Jeg synes det er viktig i skolesammenheng dersom en havner i en skilsmissesituasjon, at vi som lærere er flinke å opplyse eleven om hvilke muligheter han eller hun har. I dette tilfelle vil jeg gjerne nevne på helsesøster og eventuell sosiallærer ved skolen. Dersom der er veldig store problemer i denne situasjonen, går det også an å foreslå en time hos familieterapaut hvor familien enten kan gå alle i lag, eller delt opp om det skulle være ønskelig.
For ban og ungdom som har opplevd at foreldrene har gått i fra hverandre, kan det være en hjelp om man klarer å skape et trygt forum der de kan få ut sin irritasjon og frustrasjon når det gjelder begge foreldrene. Som regel ønsker barna å skjerme foreldrene, fordi de vet at begge har det vanskelig nok som de har det.
Min egen oppsummering
Jeg synes at skilsmisser er noe som er virkelig vanskelig å forholde seg til ettersom alle barn reagerer ulikt. Men en må bare ta for seg situasjonen når den kommer, starte med en åpenhet, å så føle seg frem i de enkelte situasjonene. Men det er også viktig å ikke være for pågående, men heller spille ballen litt over på foreldrene i forhold til om det er noe vi som lærere kan hjelpe til med og stille opp med. Men det jeg synes er viktigst av alt er: ”GLEM IKKE BARNET OPPI DET HELE”.
Litteraturliste
Edvardson G. (2003) Barn i sorg og krise, Kolibri forlag, Oslo
With L.,M. (2004) Viktors verden deler seg, Damm & sønn
Imsen G. (2005) Elevens verden, Universitetsforlaget, Oslo
http://www.ssb.no/emner/02/02/30/skilsmisse/
http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html
Barn & TV - Innlegg nr 4
Bakgrunn for valg av tema
Jeg har i mitt fjerde innlegg valgt å skrive om et tema innen barn og mediekulturen, nemlig barn og tv.
Jeg forstår at nok mange av dere vil reagere på hvorfor jeg har valgt dette emnet, men dere vil videre se ulike konsekvenser av overdreven tv-bruk, og hvordan elevene kan komme negativt ut i forholde til dette i skolesammenheng.
Grunnen til at jeg har valgt å konsentrere med om dette temaet er at tv-bruken blant barn og unge stadig øker. Jeg synes det er viktig å ha et fokus på tv-titting i skolen, slik at det ikke blir for mye av det hjemme. Litt generell fakta og hvordan vi kan ha fokus på dette, samt konsekvenser av for mye tv-titting er ting jeg ønsker å ta opp i dette innlegget.
Innledning og statistikk
Barna i vårt samfunn blir vanligvis ikke gamle før de møter institusjoner utenfor familien. Noen av disse – som barnehage, skole, kirke – har et formelt pedagogisk mandat fra foreldre og/eller samfunn og kan dermed også kalles oppdragelsesfaktorer.
Det er en klar tendens til å overføre flere omsorgs- og oppdragelsesoppgaver fra familien til barnehagen og skolen. I det hele tatt er institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av omsorg og oppdragelse et markert trekk ved barns oppvekst og sosialisering i vår tid. Massemediene setter også sitt sterke preg på vår tide sosialisering og oppdragelse. Det gjelder først og fremst fjernsynet, som for de fleste barn representerer det første vindu mot verden utenfor hjem og nærmiljø.
Fjernsynet er blitt et allemannseie, og både liten og stor ser mye på fjernsyn. (Imsen 2005)
For 20 år siden var det kun ett barneprogram på en tv-kanal. I dag har norske barn tilgang til seks rene barnekanaler, og flere er underveis. I tillegg har de nasjonale tv-kanalene store programflater for barn og unge. (Hentet fra Canal Digital)
Over 90 % av den norske befolkning ser tv en gjennomsnittsdag. Men det viser seg at det er den eldre generasjonen som ser mest på tv. De har et gjennomsnitt på tre timer med tv-titting om dagen, mens barn og unge i alderen 9-15 år bruker i overkant to timer til dagen foran tv-skjermen.
Fjernsynet er et populært samlingssted for barn og unge, og topper dermed lista over de mest brukte mediene, og over hvor mye tid som brukes på dem. Det er også her familien samles, og det er her en setter seg bed når en ikke har annet å ta seg til. (Imsen 2005)
Gode tv-vaner
Gode tv-vaner må skapes allerede i tidlig alder. En studie fra USA viser at småbarn som ser for mye på v får konsentrasjonsvansker og blir aggressive. Nesten halvparten av barna som var med i undersøkelsen ser tv fra de er tre måneder gamle. Og når barna er to år gamle, er 90 % av dem allerede herdede og erfarne tv-brukere.
Hovedforskeren bak den amerikanske studien, Professor Frederick Zimmerman har uttalt: ”overdreven tv-seing før treårsalderen har vist seg å være knyttet til konsentrasjonsvansker, aggressiv adferd og dårlig mental utvikling.
Den profilerte britiske psykologen Aric Sigman er i samme gate, og etter hans mening bør ikke barn under tre år få se tv i det hele tatt. Sigman mener det er klar sammenheng mellom barn sitt tv-forbruk og en lang rekke lidelser som fedme, atferds- og søvnproblemer.
Psykologen anbefaler at man begrenser tv-seing for barn.
3-7 år anbefaker han maksimalt en halv til en time til dagen
7-12 år en time
12-15 år halvannen time
16 år og oppover, to timer til dagen
(Hentet fra Barnevakten sine nettsider)
Vi kan her se en god del grunner til å ha fokus på gode tv-vaner, og det er derfor viktig å ha fokus på dette i skolen. Grunnen til det, er at konsekvensene med for mye tv-seing går utover barnas helse og konsentrasjon, noe som igjen går utover skolearbeidet og faglig presentasjonsevne. En mulighet er å ta opp dette temaet på et foreldremøte, og prøve å sette noenlunde like grenser i form av total tv-tid pr/døgn.
Andre positive/negative virkninger
Som vi så i forrige avsnitt kom Professor Frederick Zimmerman og psykologen Aric Sigman opp med det de hadde forslet på og funnet ut som kunne være konsekvenser av for mye tid foran tv-skjermen. I Imsen (2005) finner vi i tillegg andre konsekvenser som mindre tid til lekser, lesing, uteliv og fysisk aktivitet. Fjernsynet fører altså til en veldig passivisering.
Men det finnes også en del positive sider ved tv-apparatet. Det er nemlig et veldig sterkt medium både når det gjelder å skape inntrykk, og å bringe informasjon. Det kombinerer både bilder, lyd, tale og tekst, og er dermed en viktig kilde til læring. Fjernsynet bringer hele verden inn i stua, og beriker opplevelseshorisonten for millioner av mennesker.
Denne store informasjonsflommen krever samtidig en skjønnsom og kritisk bruk. Fjernsynet er derfor en stor utfordring, både som verktøy for læring og utvikling, og som et dominerende medium med uheldige sideeffekter. (Hentet fra Evenshaug & Hallem)
Fem råd om barn og sunne tv-vaner
Canal Digital har laget fem råd om barn og sunne tv-vaner som skal være til hjelp for foreldre. Disse reglene er utarbeidet i samarbeid med Barnevakten (en organisasjon som gir råd om barns mediebruk). Formålet med disse reglene er ikke å moralisere, men derimot å bidra til jobben med å lage gode rammer for tv-seing.
1.Lag retningslinjer
- Bli enige med barna om hvor mye og når de skal se på tv. Hva skal de se alene, sammen med andre barn og sammen med voksne?
Husk å være konsekvent og forklar avgjørelser. Hvis barnet ser tv alene, bruk Foreldrekontrollen. Den gjør at du kan sperre tilgangen til de uønskede kanalene.
2.Snakk med andre foreldre
- Barn er opptatt av hva andre barn får lov til og henviser til hva vennene får se. Diskuter med andre foreldre hva og hvor mye deres barn får se på tv og hvilke program de anbefaler. Men felles rammer er tv-vett-reglene lettere å overholde.
3.Følg med på barnet
- Plasser tv-en i et fellesrom. Slik kan du lettere følge med på hva barnet ditt ser. Snakk sammen om hvilke programmer de liker og ikke liker å se. Følg med på hvilke reaksjoner programmene framkaller hos barnet. Diskuter innhold og følelser underveis og etterpå.
4.Vær et godt forbilde
- Lær barna å bruke avknappen. Skru av tv-en når dere er ferdige med å se, og ikke la den suse og gå som bakgrunnsstøy.
5.Kos dere foran tv-en
- Tv inspirerer barn til lek og er med litt kvalitetskontroll, både spennende og lærerikt. Bli kjent med kanaltilbudet. Det finnes også kanaler utover de rene barnekanalene som sender gode og lærerike programmer for barn. Del de gode opplevelsene.
Sosiale forskjeller
I Imsen kan vi lese om at det er noen sosiale forskjeller i bruk av fjernsyn. Blant annet har det vist seg at barn i familier med lav inntekt bruker mer tid foran tv-skjermen er i de familiene med høy inntekt. Siden det er foreldrenes inntekt og ikke deres utdanningsbakgrunn som ser ut til å virke inn, er det tenkelig at det kan være at familier med bedre råd har muligheter til å gi barna flere fritidstilbud, slik at det blir mindre tid foran tv-en. Men dette er noe som ikke er helt sikkert.
Hva kan skolen gjøre? / Oppsummering
Som vi har sett er det mange konsekvenser som kan komme av for mye tv-seing, og en del av disse har faktorer som kan gå utover elevens evner og presentasjoner i forhold til skolen. Fokus på dette området er derfor veldig viktig helt fra barna begynner på skolen. En del av de tipsene og rådene som her ble gitt er skrevet i forhold til foreldre, men jeg mener at er like viktige for oss som lærere ettersom vi er en stor del av oppdragelsen av barna.
Jeg skrev tidligere at en ting som skolen kan være med på å gjøre er å ta dette opp på et foreldremøte. Jeg mener ikke at skolen skal holde et foreldremøte som bare er tilegnet tv-titting, men jeg mener at det kanskje bør opplyses om konsekvenser av overdreven bruk. Det er ikke meningen å komme frem til et visst antall timer som hver enkelt elev skal få lov å se på TV, men at foreldrene vet hva som er anbefalt.
Selvfølgelig er det opp til de enkelte hjemmene om hvor mye de ønsker å involvere tv-en i sin hverdag, men ettersom det er slik som eg nevnte tidligere at barn ønsker det samme som andre barn, så mener jeg at det kan være greit vertfall å komme med en anbefaling og litt informasjon rundt det.
Andre ting som skolen kan gjøre er å snakke med elevene om dette. Prøve å få de til å finne på alternative ting å gjøre på, og ha fokus på dette.
For meg var dette et tema som jeg synes var viktig å ta opp, da jeg flere ganger har sittet barnevakt på ulike barn hvor det eneste de vil gjøre er å se på TV. Jeg har sett de utsetter skolearbeid for det kan de jo alltids ta senere. Så jeg mener absolutt at dette har relevans for arbeidet i skolen. Selvfølgelig er det ting som er verre og mer alvorlige, men dette er faktisk en del av skolehverdagen.
Så jeg håper nå Gunnar at du har fått et bedre syn på hvorfor jeg valgte dette temaet :) Er det moe mer du lurer på, så er det bare å spørre i vei.
Litteraturliste
Barnevakten - http://www.barnevakten.no/sider/tekst.asp?side=25074
Canal Digital - https://www.canaldigital.no/upload/kabeltv_kundenytt/Januar_2007.pdf
Imsen, G. (2005) Elevens verden, Universitetsforlaget, Oslo
Evenshaug, O., & Hallem, D. (2007) Barne- og ungdomspsykologi, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Jeg har i mitt fjerde innlegg valgt å skrive om et tema innen barn og mediekulturen, nemlig barn og tv.
Jeg forstår at nok mange av dere vil reagere på hvorfor jeg har valgt dette emnet, men dere vil videre se ulike konsekvenser av overdreven tv-bruk, og hvordan elevene kan komme negativt ut i forholde til dette i skolesammenheng.
Grunnen til at jeg har valgt å konsentrere med om dette temaet er at tv-bruken blant barn og unge stadig øker. Jeg synes det er viktig å ha et fokus på tv-titting i skolen, slik at det ikke blir for mye av det hjemme. Litt generell fakta og hvordan vi kan ha fokus på dette, samt konsekvenser av for mye tv-titting er ting jeg ønsker å ta opp i dette innlegget.
Innledning og statistikk
Barna i vårt samfunn blir vanligvis ikke gamle før de møter institusjoner utenfor familien. Noen av disse – som barnehage, skole, kirke – har et formelt pedagogisk mandat fra foreldre og/eller samfunn og kan dermed også kalles oppdragelsesfaktorer.
Det er en klar tendens til å overføre flere omsorgs- og oppdragelsesoppgaver fra familien til barnehagen og skolen. I det hele tatt er institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av omsorg og oppdragelse et markert trekk ved barns oppvekst og sosialisering i vår tid. Massemediene setter også sitt sterke preg på vår tide sosialisering og oppdragelse. Det gjelder først og fremst fjernsynet, som for de fleste barn representerer det første vindu mot verden utenfor hjem og nærmiljø.
Fjernsynet er blitt et allemannseie, og både liten og stor ser mye på fjernsyn. (Imsen 2005)
For 20 år siden var det kun ett barneprogram på en tv-kanal. I dag har norske barn tilgang til seks rene barnekanaler, og flere er underveis. I tillegg har de nasjonale tv-kanalene store programflater for barn og unge. (Hentet fra Canal Digital)
Over 90 % av den norske befolkning ser tv en gjennomsnittsdag. Men det viser seg at det er den eldre generasjonen som ser mest på tv. De har et gjennomsnitt på tre timer med tv-titting om dagen, mens barn og unge i alderen 9-15 år bruker i overkant to timer til dagen foran tv-skjermen.
Fjernsynet er et populært samlingssted for barn og unge, og topper dermed lista over de mest brukte mediene, og over hvor mye tid som brukes på dem. Det er også her familien samles, og det er her en setter seg bed når en ikke har annet å ta seg til. (Imsen 2005)
Gode tv-vaner
Gode tv-vaner må skapes allerede i tidlig alder. En studie fra USA viser at småbarn som ser for mye på v får konsentrasjonsvansker og blir aggressive. Nesten halvparten av barna som var med i undersøkelsen ser tv fra de er tre måneder gamle. Og når barna er to år gamle, er 90 % av dem allerede herdede og erfarne tv-brukere.
Hovedforskeren bak den amerikanske studien, Professor Frederick Zimmerman har uttalt: ”overdreven tv-seing før treårsalderen har vist seg å være knyttet til konsentrasjonsvansker, aggressiv adferd og dårlig mental utvikling.
Den profilerte britiske psykologen Aric Sigman er i samme gate, og etter hans mening bør ikke barn under tre år få se tv i det hele tatt. Sigman mener det er klar sammenheng mellom barn sitt tv-forbruk og en lang rekke lidelser som fedme, atferds- og søvnproblemer.
Psykologen anbefaler at man begrenser tv-seing for barn.
3-7 år anbefaker han maksimalt en halv til en time til dagen
7-12 år en time
12-15 år halvannen time
16 år og oppover, to timer til dagen
(Hentet fra Barnevakten sine nettsider)
Vi kan her se en god del grunner til å ha fokus på gode tv-vaner, og det er derfor viktig å ha fokus på dette i skolen. Grunnen til det, er at konsekvensene med for mye tv-seing går utover barnas helse og konsentrasjon, noe som igjen går utover skolearbeidet og faglig presentasjonsevne. En mulighet er å ta opp dette temaet på et foreldremøte, og prøve å sette noenlunde like grenser i form av total tv-tid pr/døgn.
Andre positive/negative virkninger
Som vi så i forrige avsnitt kom Professor Frederick Zimmerman og psykologen Aric Sigman opp med det de hadde forslet på og funnet ut som kunne være konsekvenser av for mye tid foran tv-skjermen. I Imsen (2005) finner vi i tillegg andre konsekvenser som mindre tid til lekser, lesing, uteliv og fysisk aktivitet. Fjernsynet fører altså til en veldig passivisering.
Men det finnes også en del positive sider ved tv-apparatet. Det er nemlig et veldig sterkt medium både når det gjelder å skape inntrykk, og å bringe informasjon. Det kombinerer både bilder, lyd, tale og tekst, og er dermed en viktig kilde til læring. Fjernsynet bringer hele verden inn i stua, og beriker opplevelseshorisonten for millioner av mennesker.
Denne store informasjonsflommen krever samtidig en skjønnsom og kritisk bruk. Fjernsynet er derfor en stor utfordring, både som verktøy for læring og utvikling, og som et dominerende medium med uheldige sideeffekter. (Hentet fra Evenshaug & Hallem)
Fem råd om barn og sunne tv-vaner
Canal Digital har laget fem råd om barn og sunne tv-vaner som skal være til hjelp for foreldre. Disse reglene er utarbeidet i samarbeid med Barnevakten (en organisasjon som gir råd om barns mediebruk). Formålet med disse reglene er ikke å moralisere, men derimot å bidra til jobben med å lage gode rammer for tv-seing.
1.Lag retningslinjer
- Bli enige med barna om hvor mye og når de skal se på tv. Hva skal de se alene, sammen med andre barn og sammen med voksne?
Husk å være konsekvent og forklar avgjørelser. Hvis barnet ser tv alene, bruk Foreldrekontrollen. Den gjør at du kan sperre tilgangen til de uønskede kanalene.
2.Snakk med andre foreldre
- Barn er opptatt av hva andre barn får lov til og henviser til hva vennene får se. Diskuter med andre foreldre hva og hvor mye deres barn får se på tv og hvilke program de anbefaler. Men felles rammer er tv-vett-reglene lettere å overholde.
3.Følg med på barnet
- Plasser tv-en i et fellesrom. Slik kan du lettere følge med på hva barnet ditt ser. Snakk sammen om hvilke programmer de liker og ikke liker å se. Følg med på hvilke reaksjoner programmene framkaller hos barnet. Diskuter innhold og følelser underveis og etterpå.
4.Vær et godt forbilde
- Lær barna å bruke avknappen. Skru av tv-en når dere er ferdige med å se, og ikke la den suse og gå som bakgrunnsstøy.
5.Kos dere foran tv-en
- Tv inspirerer barn til lek og er med litt kvalitetskontroll, både spennende og lærerikt. Bli kjent med kanaltilbudet. Det finnes også kanaler utover de rene barnekanalene som sender gode og lærerike programmer for barn. Del de gode opplevelsene.
Sosiale forskjeller
I Imsen kan vi lese om at det er noen sosiale forskjeller i bruk av fjernsyn. Blant annet har det vist seg at barn i familier med lav inntekt bruker mer tid foran tv-skjermen er i de familiene med høy inntekt. Siden det er foreldrenes inntekt og ikke deres utdanningsbakgrunn som ser ut til å virke inn, er det tenkelig at det kan være at familier med bedre råd har muligheter til å gi barna flere fritidstilbud, slik at det blir mindre tid foran tv-en. Men dette er noe som ikke er helt sikkert.
Hva kan skolen gjøre? / Oppsummering
Som vi har sett er det mange konsekvenser som kan komme av for mye tv-seing, og en del av disse har faktorer som kan gå utover elevens evner og presentasjoner i forhold til skolen. Fokus på dette området er derfor veldig viktig helt fra barna begynner på skolen. En del av de tipsene og rådene som her ble gitt er skrevet i forhold til foreldre, men jeg mener at er like viktige for oss som lærere ettersom vi er en stor del av oppdragelsen av barna.
Jeg skrev tidligere at en ting som skolen kan være med på å gjøre er å ta dette opp på et foreldremøte. Jeg mener ikke at skolen skal holde et foreldremøte som bare er tilegnet tv-titting, men jeg mener at det kanskje bør opplyses om konsekvenser av overdreven bruk. Det er ikke meningen å komme frem til et visst antall timer som hver enkelt elev skal få lov å se på TV, men at foreldrene vet hva som er anbefalt.
Selvfølgelig er det opp til de enkelte hjemmene om hvor mye de ønsker å involvere tv-en i sin hverdag, men ettersom det er slik som eg nevnte tidligere at barn ønsker det samme som andre barn, så mener jeg at det kan være greit vertfall å komme med en anbefaling og litt informasjon rundt det.
Andre ting som skolen kan gjøre er å snakke med elevene om dette. Prøve å få de til å finne på alternative ting å gjøre på, og ha fokus på dette.
For meg var dette et tema som jeg synes var viktig å ta opp, da jeg flere ganger har sittet barnevakt på ulike barn hvor det eneste de vil gjøre er å se på TV. Jeg har sett de utsetter skolearbeid for det kan de jo alltids ta senere. Så jeg mener absolutt at dette har relevans for arbeidet i skolen. Selvfølgelig er det ting som er verre og mer alvorlige, men dette er faktisk en del av skolehverdagen.
Så jeg håper nå Gunnar at du har fått et bedre syn på hvorfor jeg valgte dette temaet :) Er det moe mer du lurer på, så er det bare å spørre i vei.
Litteraturliste
Barnevakten - http://www.barnevakten.no/sider/tekst.asp?side=25074
Canal Digital - https://www.canaldigital.no/upload/kabeltv_kundenytt/Januar_2007.pdf
Imsen, G. (2005) Elevens verden, Universitetsforlaget, Oslo
Evenshaug, O., & Hallem, D. (2007) Barne- og ungdomspsykologi, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Hvordan kan lek i naturen stimulere til læring? - Innlegg nr 2
Barn av regnbuen
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.
Lillebjørn Nilsen
Hvorfor dette temaet?
Det er ikke ukjent at både barn og voksne kan lære mye av å være ute og å leke i naturen. Jeg har derfor valgt å skrive om hvordan lek i naturen kan være med på å stimulere til læring, og hvordan vi kan bruke naturen til å oppnå lærdom og ferdigheter som vi ønsker?
Jeg er selv mye ute, og etter å ha jobbet i barnehage har jeg sett hvor mye ungene faktisk kan lære ute i naturen. Ting som blir kjempe kjekt og spennende når de får oppleve det ute, men som ikke hadde vært like spennende om de hadde lært det innendørs. Jeg mener at ingen har vondt av å være ute, uansett vær, og lever derfor etter ”Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige klær”. Dette mener jeg er noe flere også bør leve etter, og at vi som skal jobbe med barn og unge bør være åpne for. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer sittestillende og hvor barna bruker store deler av fritiden på TV-seing og data-spill. Det er derfor viktig at vi tar iniativ til mer fysisk lek, og da er naturen den perfekte lekeplass.
Allemannsretten
Retten til fri ferdsel er en gammel rett i Norge. Det har til alle tider og for alle mennesker vært lov å bruke og høste av naturen etter nærmere regler. Disse rettighetene blir kalt allemannsrettene. I 1957 ble allemannsretten nedfelt i Friluftsloven.
§ 1 Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. (Hentet fra friluftsrådets idèperm)
Så ut fra dette skal det ikke være noen grunn til å ikke komme seg ut å prøve å bli kjent med naturen.
Førskolealder og de første skoleårene
I rammeplanen for barnehager står det skrevet ned to punkt som jeg gjerne vil ta med, for jeg synes de passer like godt for skolen.
”Friluftsliv og naturopplevelser i førskolealder er viktige både for barnas totalutvikling og med tanke på å fremme kunnskap og holdning til natur og miljø.” (5.2.4 Rammeplan)
”Lek ute gir daglige erfaringer med hvordan vær og årstider veksler og påvirker mennesker, dyr og planter. Rike muligheter for erfaringer med natur og miljø er til stede hver dag! (5.2.4 Rammeplan)
Anne Britt Nilsen (2006) skriver at bevegelseserfaring og holdninger til fysisk aktivitet og friluftsliv i førskolealder og de første skoleårene har betydning for individet resten av livet. Holdninger til naturen bygges opp over tid, og det er vi voksne i barnas nærmiljø som har ansvaret. De holdninger vi har, smitter lett over på barna. En positiv innstilling til å være ute i naturen kombinert med oppdagertrang, trygghet og ønske om å delta i barns undring, er noe barn ønsker seg fra oss voksne.
Hun skriver videre at naturen er med på å gi barna sansestimulering samtidig som den gir kroppslige utfordringer og spenning. Mye av tiden barn leker ute, bør derfor brukes ute i naturen.
Barnehageboka fra våren – 08 sier litt om hvordan topografi og vegetasjon gir føringer for lekene. Naturen har trær og skrenter å klatre i, variert og ulent terreng å tumle på, busker å gjemme seg i, trestammer å balansere på og mange andre klatreapparater som steiner og stubber.
Lek i skog og mark vil gjøre barna mer selvstendige og i stand til å sette pris på naturen. I naturen finner de fleste barn passende utfordringer på sitt nivå. Naturen er spennende, den gir oss så mange muligheter og utfordringer, samtidig som vi opplever variasjon og spenning.
Grunnleggende motoriske ferdigeheter
Jeg mener at ut fra hva naturen har å tilby så kan den være med på å hjelpe og videreutvikle det vesentlige av de grunnleggende motoriske ferdighetene som barn trenger, altså å kunne krype, gå, løpe, hoppe, hinke, balansere, klatre, kaste, smyge, osv.
Barnehageboka - 08 skriver også om hvordan barna søker de utfordringer som gir mestring av de grunnleggende ferdighetene. Sikkerheten øker ved mestring av kropp og omgivelser og bedre motorikk styrker barnets selvtillitt i forhold til seg selv og andre barn.
Barute J.N. og Bang, C skriver at naturen byr på stadig variasjon, og det er alltid noe nytt å oppdage og som kan vekke interesse. Inntrykkene strømmer på, og sansene er mottakerapparatet. Både hørsel, syn, lukt og hudsanser blir aktivt tatt i bruk.
Resultater
Undersøkelser viser at barn som leker ute i naturen har bedre koordinasjon, muskelstyrke, balanse og konsentrasjonsevne, og mindre sykefravær enn barn som leker mest inn eller på ”flatt terreng”. Kort sagt, de mestrer sin egen kropp bedre, er dyktigere i fysisk lek og aktivitet, og holder seg friskere.
Hvordan kan vi som lærere bruke naturen for det den er verdt?
Når vi ser på alle disse positive egenskapene som naturen har å by på, så mener jeg at det er bare å sette i gang å bruke den. Den kan brukes til alt, det er bare fantasien som kan sette en
stopper.
Mange vil nok si at det faget det er lettest å bruke naturen og uteområder i er naturfag. Jeg mener at naturfag er nok det faget der det er mest opplagt å være ute, men det trenger dermed ikke være noe vanskeligere å ta elevene med ut i de andre fagene. Naturen kan brukes i både naturfag, norsk, matematikk, RLE, engelsk, samfunnsfag, kunst og håndverk, musikk, mat og helse, og ikke minst kroppsøving.
Jeg vil ta med noen eksempler i de ulike fagene, og har da tatt utgangspunkt i småskolen.
Norsk:
o Begrepsutvikling – Elevene kan vise over, under, ved siden av, motsatt, høye venstre, gå, løpe, rulle, høyt, lavt osv ved å bruke ting og gjenstander de finner ute.
o Bokstavlære – Elevene kan bruke gjenstander de finner til hjelp for å forme bokstaver. De kan skrive i moll, sand eller tegne bokstaver i lufta.
Matematikk:
o Geometriske former – Elevene kan finne gjenstander i naturen som er runde, avlange, kvadratiske, rektangulære osv
o Sortering – Sortere gjenstander på størrelse eller tyngde
o Måling – Kan brukes til å måle avstander mellom ting både nærme og langt i fra
RLE:
o Hvorfor har vi regler? Konsekvenser ved å bryte dem
o Oppøving i moralsk bevissthet i lek og spill
o Utvikle evnen til å ta ansvar for andre
Engelsk:
o Innøving av ord – En kan bruke naturen til å konkretisere ting elevene skal lære navn på, både dyr, planter, gjenstander og aktiviteter
Kunst og håndverk:
o Lage bilder eller andre gjenstander av ting en har funnet i naturen.
o Bruke kroppen som formingsmateriale
o Bygge, forme og leke i snø
o Lage gapahauk eller lavvo – dra på tur – på en slik tur kan en blande inn mange forskjellige fag ved bruk av ulike aktiviteter
Musikk:
o Sangleker
o Lytte og bruke lyder fra naturen
o Lage instrumenter – som seljefløyte, trommer osv
Mat og helse:
o Lage mat ute
o Praktisere renslighet
o Lære å måle opp
o Holde orden
Kroppsøving:
o All bevegelse en kan få til ved å bruke de egenskapene som naturen har som er beskrevet over
Naturen er dermed en pedagogisk ressurs som kan brukes i forbindelse med:
o Erfaring med og kunnskap om natur, planter og dyr
o Respekt for naturen
o Sanseopplevelser
o Allsidig bevegelseserfaring
o Spenning og stimulering av fantasien
o Opplevelser av seg selv i ulike romforhold
o Utvikling av virkelighetsoppfatningen
Jeg håper at dere har fått noen tips til hvordan naturen kan brukes, og vil oppsummere til slutt viktige grunner til at barn bør få være mest mulig ute.
Deler av denne oversikten står skrevet i boka ”Ute” av Anne-Britt Nilsen, mens resten har jeg fylt ut selv.
Grunner til at barn bør være ute i naturen:
•Positive opplevelser:
-Blir glad i naturen
-Blir glad i aktiviteter
•Mulighet for allsidighet:
-Utfordring, mestring
-Fysisk og motorisk trening
•Naturen er en spesiell arena:
-Variasjon
-Kombinasjon av lek og læring
•Filuftsliv som del av norsk kulturarv
•Holdninger til natur
•Samarbeid – sosialisering
•Fysisk helse
•Psykisk helse
Tilslutt vil jeg bare ta med et sitat som stod i barnehageboka fra sommeren 2007: ”Hvis vi ikke hadde hatt skjelett ville vi vært krypdyr. Da hadde ikke skobutikkene solgt noe særlig.” Mikkel 6 år
Noen bøker å anbefale til bruk i skolen om dette emnet:
o ”Barn ingen hindring” av Arne Hjeltnes
o ”Ute – aktiviteter i naturen” av Anne-Britt Nilsen.
o "1000 ting å gjøre sammen med barna" av Vera Micaelsen
UT PÅ TUR, ALDRI SUR!!!
Litteraturliste
Barute J.N., Bang, C. (1994) Bli med ut – Barn i naturen. Universitetsforlaget, Oslo
Nilsen, A. B.(2006). Ute – aktiviteter i naturen. Akilles, Oslo
Thomassen, M. (Red.). (2007) Barnehageboken. Mailbox Media AS
Thomassen, M. (Red.). (2008) Barnehageboken. Mailbox Media AS
Friluftsrådets idèperm (2002) Barnehage i friluft – uteaktivitet med utgangspunkt i rammeplan for barnehage, Oslo
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.
Lillebjørn Nilsen
Hvorfor dette temaet?
Det er ikke ukjent at både barn og voksne kan lære mye av å være ute og å leke i naturen. Jeg har derfor valgt å skrive om hvordan lek i naturen kan være med på å stimulere til læring, og hvordan vi kan bruke naturen til å oppnå lærdom og ferdigheter som vi ønsker?
Jeg er selv mye ute, og etter å ha jobbet i barnehage har jeg sett hvor mye ungene faktisk kan lære ute i naturen. Ting som blir kjempe kjekt og spennende når de får oppleve det ute, men som ikke hadde vært like spennende om de hadde lært det innendørs. Jeg mener at ingen har vondt av å være ute, uansett vær, og lever derfor etter ”Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige klær”. Dette mener jeg er noe flere også bør leve etter, og at vi som skal jobbe med barn og unge bør være åpne for. Vi lever i et samfunn som blir mer og mer sittestillende og hvor barna bruker store deler av fritiden på TV-seing og data-spill. Det er derfor viktig at vi tar iniativ til mer fysisk lek, og da er naturen den perfekte lekeplass.
Allemannsretten
Retten til fri ferdsel er en gammel rett i Norge. Det har til alle tider og for alle mennesker vært lov å bruke og høste av naturen etter nærmere regler. Disse rettighetene blir kalt allemannsrettene. I 1957 ble allemannsretten nedfelt i Friluftsloven.
§ 1 Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. (Hentet fra friluftsrådets idèperm)
Så ut fra dette skal det ikke være noen grunn til å ikke komme seg ut å prøve å bli kjent med naturen.
Førskolealder og de første skoleårene
I rammeplanen for barnehager står det skrevet ned to punkt som jeg gjerne vil ta med, for jeg synes de passer like godt for skolen.
”Friluftsliv og naturopplevelser i førskolealder er viktige både for barnas totalutvikling og med tanke på å fremme kunnskap og holdning til natur og miljø.” (5.2.4 Rammeplan)
”Lek ute gir daglige erfaringer med hvordan vær og årstider veksler og påvirker mennesker, dyr og planter. Rike muligheter for erfaringer med natur og miljø er til stede hver dag! (5.2.4 Rammeplan)
Anne Britt Nilsen (2006) skriver at bevegelseserfaring og holdninger til fysisk aktivitet og friluftsliv i førskolealder og de første skoleårene har betydning for individet resten av livet. Holdninger til naturen bygges opp over tid, og det er vi voksne i barnas nærmiljø som har ansvaret. De holdninger vi har, smitter lett over på barna. En positiv innstilling til å være ute i naturen kombinert med oppdagertrang, trygghet og ønske om å delta i barns undring, er noe barn ønsker seg fra oss voksne.
Hun skriver videre at naturen er med på å gi barna sansestimulering samtidig som den gir kroppslige utfordringer og spenning. Mye av tiden barn leker ute, bør derfor brukes ute i naturen.
Barnehageboka fra våren – 08 sier litt om hvordan topografi og vegetasjon gir føringer for lekene. Naturen har trær og skrenter å klatre i, variert og ulent terreng å tumle på, busker å gjemme seg i, trestammer å balansere på og mange andre klatreapparater som steiner og stubber.
Lek i skog og mark vil gjøre barna mer selvstendige og i stand til å sette pris på naturen. I naturen finner de fleste barn passende utfordringer på sitt nivå. Naturen er spennende, den gir oss så mange muligheter og utfordringer, samtidig som vi opplever variasjon og spenning.
Grunnleggende motoriske ferdigeheter
Jeg mener at ut fra hva naturen har å tilby så kan den være med på å hjelpe og videreutvikle det vesentlige av de grunnleggende motoriske ferdighetene som barn trenger, altså å kunne krype, gå, løpe, hoppe, hinke, balansere, klatre, kaste, smyge, osv.
Barnehageboka - 08 skriver også om hvordan barna søker de utfordringer som gir mestring av de grunnleggende ferdighetene. Sikkerheten øker ved mestring av kropp og omgivelser og bedre motorikk styrker barnets selvtillitt i forhold til seg selv og andre barn.
Barute J.N. og Bang, C skriver at naturen byr på stadig variasjon, og det er alltid noe nytt å oppdage og som kan vekke interesse. Inntrykkene strømmer på, og sansene er mottakerapparatet. Både hørsel, syn, lukt og hudsanser blir aktivt tatt i bruk.
Resultater
Undersøkelser viser at barn som leker ute i naturen har bedre koordinasjon, muskelstyrke, balanse og konsentrasjonsevne, og mindre sykefravær enn barn som leker mest inn eller på ”flatt terreng”. Kort sagt, de mestrer sin egen kropp bedre, er dyktigere i fysisk lek og aktivitet, og holder seg friskere.
Hvordan kan vi som lærere bruke naturen for det den er verdt?
Når vi ser på alle disse positive egenskapene som naturen har å by på, så mener jeg at det er bare å sette i gang å bruke den. Den kan brukes til alt, det er bare fantasien som kan sette en
stopper.
Mange vil nok si at det faget det er lettest å bruke naturen og uteområder i er naturfag. Jeg mener at naturfag er nok det faget der det er mest opplagt å være ute, men det trenger dermed ikke være noe vanskeligere å ta elevene med ut i de andre fagene. Naturen kan brukes i både naturfag, norsk, matematikk, RLE, engelsk, samfunnsfag, kunst og håndverk, musikk, mat og helse, og ikke minst kroppsøving.
Jeg vil ta med noen eksempler i de ulike fagene, og har da tatt utgangspunkt i småskolen.
Norsk:
o Begrepsutvikling – Elevene kan vise over, under, ved siden av, motsatt, høye venstre, gå, løpe, rulle, høyt, lavt osv ved å bruke ting og gjenstander de finner ute.
o Bokstavlære – Elevene kan bruke gjenstander de finner til hjelp for å forme bokstaver. De kan skrive i moll, sand eller tegne bokstaver i lufta.
Matematikk:
o Geometriske former – Elevene kan finne gjenstander i naturen som er runde, avlange, kvadratiske, rektangulære osv
o Sortering – Sortere gjenstander på størrelse eller tyngde
o Måling – Kan brukes til å måle avstander mellom ting både nærme og langt i fra
RLE:
o Hvorfor har vi regler? Konsekvenser ved å bryte dem
o Oppøving i moralsk bevissthet i lek og spill
o Utvikle evnen til å ta ansvar for andre
Engelsk:
o Innøving av ord – En kan bruke naturen til å konkretisere ting elevene skal lære navn på, både dyr, planter, gjenstander og aktiviteter
Kunst og håndverk:
o Lage bilder eller andre gjenstander av ting en har funnet i naturen.
o Bruke kroppen som formingsmateriale
o Bygge, forme og leke i snø
o Lage gapahauk eller lavvo – dra på tur – på en slik tur kan en blande inn mange forskjellige fag ved bruk av ulike aktiviteter
Musikk:
o Sangleker
o Lytte og bruke lyder fra naturen
o Lage instrumenter – som seljefløyte, trommer osv
Mat og helse:
o Lage mat ute
o Praktisere renslighet
o Lære å måle opp
o Holde orden
Kroppsøving:
o All bevegelse en kan få til ved å bruke de egenskapene som naturen har som er beskrevet over
Naturen er dermed en pedagogisk ressurs som kan brukes i forbindelse med:
o Erfaring med og kunnskap om natur, planter og dyr
o Respekt for naturen
o Sanseopplevelser
o Allsidig bevegelseserfaring
o Spenning og stimulering av fantasien
o Opplevelser av seg selv i ulike romforhold
o Utvikling av virkelighetsoppfatningen
Jeg håper at dere har fått noen tips til hvordan naturen kan brukes, og vil oppsummere til slutt viktige grunner til at barn bør få være mest mulig ute.
Deler av denne oversikten står skrevet i boka ”Ute” av Anne-Britt Nilsen, mens resten har jeg fylt ut selv.
Grunner til at barn bør være ute i naturen:
•Positive opplevelser:
-Blir glad i naturen
-Blir glad i aktiviteter
•Mulighet for allsidighet:
-Utfordring, mestring
-Fysisk og motorisk trening
•Naturen er en spesiell arena:
-Variasjon
-Kombinasjon av lek og læring
•Filuftsliv som del av norsk kulturarv
•Holdninger til natur
•Samarbeid – sosialisering
•Fysisk helse
•Psykisk helse
Tilslutt vil jeg bare ta med et sitat som stod i barnehageboka fra sommeren 2007: ”Hvis vi ikke hadde hatt skjelett ville vi vært krypdyr. Da hadde ikke skobutikkene solgt noe særlig.” Mikkel 6 år
Noen bøker å anbefale til bruk i skolen om dette emnet:
o ”Barn ingen hindring” av Arne Hjeltnes
o ”Ute – aktiviteter i naturen” av Anne-Britt Nilsen.
o "1000 ting å gjøre sammen med barna" av Vera Micaelsen
UT PÅ TUR, ALDRI SUR!!!
Litteraturliste
Barute J.N., Bang, C. (1994) Bli med ut – Barn i naturen. Universitetsforlaget, Oslo
Nilsen, A. B.(2006). Ute – aktiviteter i naturen. Akilles, Oslo
Thomassen, M. (Red.). (2007) Barnehageboken. Mailbox Media AS
Thomassen, M. (Red.). (2008) Barnehageboken. Mailbox Media AS
Friluftsrådets idèperm (2002) Barnehage i friluft – uteaktivitet med utgangspunkt i rammeplan for barnehage, Oslo
mandag 29. september 2008
Grensesetting for barn - Innlegg nr 1
Jeg har i mitt første fordypningsinnlegg, valgt å fokusere på grensesetting for barn, der jeg vil prøve å fokusere på positiv grensesetting. Grunnen til at jeg har valgt akkurat det emnet er fordi vi som lærere garantert kommer til å komme borti dette med grensesetting. For i oppdragelsen av barna er skolen foreldrenes forlengende arm. Vi kommer til å merke på våre egne trinn at ulike grenser i hver enkelt elevs hjem, er med på å forme elevene og gjøre dem til akkurat de enkeltindividene de er. Vi kommer helt sikkert til å oppleve store forskjeller i hvilke grenser de ulike elevene har i hjemmet, og vi kommer nok helt sikkert til å være både enige og uenige i de måtene som foreldrene oppdrar ungene sine på. Ulike grenser i de forskjellige hjemmene vil vises igjen i skolen. Derfor har jeg valgt å konsentrere meg om dette, om hvor viktig dette med grensesetting faktisk er.
Lærere – foreldrenes forlengende arm i barneoppdragelsen
I opplæringsloven § 1-2 står det under overskriften ”Formålet med opplæringa”:
Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
Vi som lærere må derfor la foreldrene gjennom informasjon, foreldresamtaler og klassemøter få innsyn i hva barna deres lærer og hvordan de oppfører seg. Det kan fort melde seg spørsmål som har med grenser og grensesetting å gjøre i slike situasjoner. Skodheim skriver at det ikke sjeldent hører til at lærere og foreldre gjensidig klandrer hverandre for problemene som eventuelt har oppstått, i stedet for å drøfte hvordan de kan samarbeide for å løse dem.
Noe som jeg synes er viktig for oss som lærere er denne overgangen der barnet begynner på skolen. Skodheim skriver her at når et barn blir skoleelev, stilles det større krav om selvkontroll. Mens barnet tidligere har vert vant til å uttale seg fritt og spontant med en gang det har noe å si, må det nå lære seg å vente på tur før det kan åpne munnen. Mens det fra før ganske lett har oppnådd voksenkontakt, må det nå konkurrere med mange medelever får å tiltrekke seg lærerens oppmerksomhet. Vi som lærere, kan ikke rekke over alle disse små på et og samme tidspunkt, og det er derfor viktig at vi forklarer elevene dette, og innøver dette fra første stund. Uansett hvilke grenser barna har hjemmefra, må det i skolesammenheng lære seg nye grenser.
Det som vi også må være oppmerksomme på, er at barnet kan oppføre seg annerledes på skolen enn det det gjør i hjemmet. Det kan derfor hende at vi i møte med foreldrene vil føle at vi snakkes om to forskjellige barn. Det er vanskelig for foreldre å lage en god oppførsel som barna har på skolen, mye fordi reaksjoner kan komme lenge etter eventuelle hendeles. Selvfølgelig håper alle foreldre at barna deres oppfører seg som ordentlige mennesker i møtet med samfunnet, men når de selv ikke er der til å kontrollere er det derfor viktig at vi lærere står frem som en god voksen med klare regler, og at vi bekrefter barnas gode oppførsel i klasserommet.
Skolestart markerer inngangen til en ny og viktig fase i livet. Skolen er arena for triumfer og nederlag. Der kan den enkelte gjøre eventyrlige framskritt, men barn kan også bli kritiske til sin egen innsats, arbeidet deres kan bli sammenlignet med medelevenes, kanskje begynner til og med foreldre å mase om lekser og skoleprestasjoner. Voksnes tilbakemeldinger kan bety mye for selvbildet. Det er en hyggelig tilbakemelding å få høre ar en gjør godt skolearbeid. Bare slik kan barna få tro på sin egen arbeidsevne.
Hva er grensesetting?
Svensson skriver litt om hvordan synet på barneoppdragelse har endret seg gjennom årene:
Synet på barn og barneoppdragelse har endret seg mye i løpet av de siste hundre årene. Frem til midten av 1900-tallet oppdro de fleste foreldre barna sine på en autoritær måte. Føreldrenes viktigste oppgave var å lære barna å være lydige, vise respekt for voksne og tie stille når de voksne snakket. Hvis ikke barna gjorde som de voksne sa, fikk de ofte juling, både hjemme og på skoen. Denne oppdragelsen skapte mange uselvstendige og undertrykte barn.
De siste tiårene har stadig flere reagert mot den manglende respekten som en autoritær oppdragelse vitner om. FN-konvensjonen om barns rettigheter har styrket barns stilling og bidratt til at vi lytter mer til barn nå enn tidligere. Vi viser også større respekt, tar mer hensyn til hva de ønsker og tar avstand fra alle former for fysisk avstraffelse. Men hvor mye har vi egentlig rett til å bestemme når det gjelder våre egne barn?
I pedagogisk ordbok står definisjonen på grensesetting som: det å disiplinere eller utføre adferdskontroll, dvs det å sette grenser for barns eller andres impulser, atferd eller virksomhet.
Skodheim skriver at når han tenker på grensesetting tenker han ofte at dette er et litt negativt ladet ord, og jeg tror at mange sitter inne med akkurat denne oppfatningen. Erik Launes skriver at det er lett å tenke begrensning og makt når man hører ordet og at det er noe gammelmodig over grensesetting.
I noen miljøer har grensesetting vært et skjellsord, fordi man mener barn, eller voksne, bør utfolde seg fritt og kreativt. Launes mener grensesetting er noe av det mest spennende og utfordrende i barneoppdragelsen. Foreldre og andre som tar del i barnas oppdragelse må hjelpe sine barn til å få bedre selvkontroll uten selv å bli sure og sinte.
I babyverden og i barnehageboka kan vi lese om at det er viktig å understreke at grensesetting ikke skal begrense barnas utvikling, men grensene skal utvikle trygge og omgjengelige barn som vet forskjellen på rett og galt.
Hva legger vi i grensesetting?
Erik Launes skriver at grensesetting handler om mer enn stopping og avgrensning. Når barn tester grensene våre, handler det også om utforskning. Små barn mangler den innebygde erfaringen som trengs for å skjønne hvorfor det får et nei eller hvorfor det må gjøre ferdig en ting av gangen. Barn handler for å skaffe seg nye erfaringer. Inntil de har fått ny erfaring bruker de det repertoaret de har til å møte utfordringer, gamle som nye. Derfor er grensesetting læring. Vi bruker våre grenser til å lære barna forskjellen på rett og galt, mitt og ditt, sannhet og løgn. Barn trenger å slipes til slik flotte diamantemner må! Denne slipeprosessen er først og fremst foreldrenes jobb, men som vi så tidligere har også vi lærere et pålagt ansvar i denne prosessen. Diamantsliping krever gode verktøy, tålmodighet og en stødig kjærlig hånd. Foreldrene er barnas beste lærere fordi de er så glade i barna, og fordi ingen kjenner barna bedre enn dem. Foreldre skaper et godt læringsmiljø ved å være tydelige, konsekvente og vennlige, og det må også vi være. Når barna forstår hva vi mener, ser at vi mener det samme fra dag til dag, og at vi samtidig ivaretar deres følelser på en god måte, har de et godt læringsmiljø. Selv om det stormer og blir konflikter, tenk på at du skal være en tydelig, konsekvent og vennlig voksen. Barn blir nemlig veldig usikre på grensene når ting ikke er forutsigbare og varierer fra dag til dag.
I babyverden kan vi lese at barn trenger forutsigbarhet og faste rutiner, for da blir det mindre mas og diskusjoner. De mener at det er viktig at omsorgsgiverne er i stand til å formidle klare uttrykk for ros og aksept i forbindelse med barnets handlinger. De mener det er viktigere med positive signaler, kalt ”ja-sirkler”, enn forbud og negative reaksjoner om hva barnet kan gjøre. Dermed kan det dannes grunnlag for positiv selvfølelse, mestring og sosial tilpasning. Trygge, voksne omsorgspersoner som er gode modeller, er hva barn ønsker seg.
Hvordan kan vi sette grenser på en positiv måte?
Det som barn trenger hjelp til er å øve opp sin egen selvkontroll og sine evner til å planlegge. Vi som viktige personer i oppdragelsen må lede barnet på en positiv måte, og dermed tilrettelegge og hjelpe det med å planlegge steg for steg. Dersom barna gjør noe de ikke har lov til, er det viktig at vi i stedet for å bare si ”nei”, at vi heller forklarer dem hvorfor de ikke har lov til å gjøre den handlingen, og heller vise dem hva de har lov til.
Skodvin (2006) sier at selvbildet vårt er noe andre mennesker er med på å forme, og barn er selvsagt ikke noe unntak her. Når vi reagerer på et barns oppførsel – enten det er godt eller vondt – blir vår reaksjon ikke bare et spørsmål om å regulere barnets oppførsel. Hver gang vi reagerer på noe et barn gjør, legger vi samtidig små byggesteiner til det som etter hvert skal bli barnets selvbilde. Gjennom å spille ut sine iboende muligheter og få respons på disse fra andre, blir barnet klar over seg selv. Det er når barn er opptatt av en eller annen aktivitet og får tilbakemelding fra andre, at de oppdager hvem de selv er.
Når vi setter grense for barn, bør vi altså ha i bakhodet at vi samtidig er med å forme selvbildet deres. Derfor er det viktig at vi legger en viss omtanke i måten vi gir tilbakemelding på. At barn kan ta seg nær av kritikk eller bli glade over å bli rost, vil de fleste innse. Men her er det ikke bare snakk om å bli stolt eller lei seg. Hvordan vi reagerer på barna, kan få konsekvenser for hvordan de opplever seg selv i forhold til andre mennesker.
Grensesetting kan foregå over flere etapper: for det første å ramme inn aktiviteter, for det andre å hjelpe med å holde seg innenfor rammene, og for det tredje at barna kan gjøre disse rammene til sine egne. Vi skal altså ikke bare ta stilling til hvordan barna oppfører seg, men også hjelpe dem med då endre oppførselen sin, inntil de klarer å mestre den på egen hånd. En viktig side ved det å sette grenser er at barna skal lære noe.
Jeg mener at grensesetting dreier seg om så mye mer enn å bare om å få ”kustus på ungen” eller å få en viss type oppførsel ”under kontroll”. Det dreier seg om å bygge opp i barnet et bilde av seg selv sin et menneske som kan komme godt overens med andre mennesker. Det er som det står i Opplæringsloven, at vi skal være med på å forme dem til ganglige og selvstendige mennesker.
Jeg synes at dette med grensesetting er spennende, og det er så utrolig mye mer jeg kunne skrevet om hvordan vi kan/skal/bør handle i ulike situasjoner, men mye av dette er også opp til oss selv. Vi har vokst opp ulike grenser selv, og har nok en tanke om hvordan vi vil innføre grenser og regler på våre egne klassetrinn.
Tilslutt vil jeg ta med noen ord som Skodvin har skrevet i sin bok:
Fordi jeg har ansvar for deg,
vil jeg dele ansvar med deg
slik at du en gang kan ta ansvar for deg selv.
Litteraturliste:
Bø, Inge. & Helle, Lars. (2005) Pedagogisk ordbok. Oslo. Universitetsforlaget
Svensson, A. B. (2005) Våg å være foreldre. Genesis forlag
Skodvin, A. (2006) Å sette grenser for barn. Cappelen forlag
Thomassen, M. (Red.). (2007) Barnehageboken. Mailbox Media AS
http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-001.html#1-1
http://www.foreldrehjelpen.no/index.php?a=2255&p=2815&pr=
http://www.babyverden.no/templates/Article____4231.aspx
Lærere – foreldrenes forlengende arm i barneoppdragelsen
I opplæringsloven § 1-2 står det under overskriften ”Formålet med opplæringa”:
Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
Vi som lærere må derfor la foreldrene gjennom informasjon, foreldresamtaler og klassemøter få innsyn i hva barna deres lærer og hvordan de oppfører seg. Det kan fort melde seg spørsmål som har med grenser og grensesetting å gjøre i slike situasjoner. Skodheim skriver at det ikke sjeldent hører til at lærere og foreldre gjensidig klandrer hverandre for problemene som eventuelt har oppstått, i stedet for å drøfte hvordan de kan samarbeide for å løse dem.
Noe som jeg synes er viktig for oss som lærere er denne overgangen der barnet begynner på skolen. Skodheim skriver her at når et barn blir skoleelev, stilles det større krav om selvkontroll. Mens barnet tidligere har vert vant til å uttale seg fritt og spontant med en gang det har noe å si, må det nå lære seg å vente på tur før det kan åpne munnen. Mens det fra før ganske lett har oppnådd voksenkontakt, må det nå konkurrere med mange medelever får å tiltrekke seg lærerens oppmerksomhet. Vi som lærere, kan ikke rekke over alle disse små på et og samme tidspunkt, og det er derfor viktig at vi forklarer elevene dette, og innøver dette fra første stund. Uansett hvilke grenser barna har hjemmefra, må det i skolesammenheng lære seg nye grenser.
Det som vi også må være oppmerksomme på, er at barnet kan oppføre seg annerledes på skolen enn det det gjør i hjemmet. Det kan derfor hende at vi i møte med foreldrene vil føle at vi snakkes om to forskjellige barn. Det er vanskelig for foreldre å lage en god oppførsel som barna har på skolen, mye fordi reaksjoner kan komme lenge etter eventuelle hendeles. Selvfølgelig håper alle foreldre at barna deres oppfører seg som ordentlige mennesker i møtet med samfunnet, men når de selv ikke er der til å kontrollere er det derfor viktig at vi lærere står frem som en god voksen med klare regler, og at vi bekrefter barnas gode oppførsel i klasserommet.
Skolestart markerer inngangen til en ny og viktig fase i livet. Skolen er arena for triumfer og nederlag. Der kan den enkelte gjøre eventyrlige framskritt, men barn kan også bli kritiske til sin egen innsats, arbeidet deres kan bli sammenlignet med medelevenes, kanskje begynner til og med foreldre å mase om lekser og skoleprestasjoner. Voksnes tilbakemeldinger kan bety mye for selvbildet. Det er en hyggelig tilbakemelding å få høre ar en gjør godt skolearbeid. Bare slik kan barna få tro på sin egen arbeidsevne.
Hva er grensesetting?
Svensson skriver litt om hvordan synet på barneoppdragelse har endret seg gjennom årene:
Synet på barn og barneoppdragelse har endret seg mye i løpet av de siste hundre årene. Frem til midten av 1900-tallet oppdro de fleste foreldre barna sine på en autoritær måte. Føreldrenes viktigste oppgave var å lære barna å være lydige, vise respekt for voksne og tie stille når de voksne snakket. Hvis ikke barna gjorde som de voksne sa, fikk de ofte juling, både hjemme og på skoen. Denne oppdragelsen skapte mange uselvstendige og undertrykte barn.
De siste tiårene har stadig flere reagert mot den manglende respekten som en autoritær oppdragelse vitner om. FN-konvensjonen om barns rettigheter har styrket barns stilling og bidratt til at vi lytter mer til barn nå enn tidligere. Vi viser også større respekt, tar mer hensyn til hva de ønsker og tar avstand fra alle former for fysisk avstraffelse. Men hvor mye har vi egentlig rett til å bestemme når det gjelder våre egne barn?
I pedagogisk ordbok står definisjonen på grensesetting som: det å disiplinere eller utføre adferdskontroll, dvs det å sette grenser for barns eller andres impulser, atferd eller virksomhet.
Skodheim skriver at når han tenker på grensesetting tenker han ofte at dette er et litt negativt ladet ord, og jeg tror at mange sitter inne med akkurat denne oppfatningen. Erik Launes skriver at det er lett å tenke begrensning og makt når man hører ordet og at det er noe gammelmodig over grensesetting.
I noen miljøer har grensesetting vært et skjellsord, fordi man mener barn, eller voksne, bør utfolde seg fritt og kreativt. Launes mener grensesetting er noe av det mest spennende og utfordrende i barneoppdragelsen. Foreldre og andre som tar del i barnas oppdragelse må hjelpe sine barn til å få bedre selvkontroll uten selv å bli sure og sinte.
I babyverden og i barnehageboka kan vi lese om at det er viktig å understreke at grensesetting ikke skal begrense barnas utvikling, men grensene skal utvikle trygge og omgjengelige barn som vet forskjellen på rett og galt.
Hva legger vi i grensesetting?
Erik Launes skriver at grensesetting handler om mer enn stopping og avgrensning. Når barn tester grensene våre, handler det også om utforskning. Små barn mangler den innebygde erfaringen som trengs for å skjønne hvorfor det får et nei eller hvorfor det må gjøre ferdig en ting av gangen. Barn handler for å skaffe seg nye erfaringer. Inntil de har fått ny erfaring bruker de det repertoaret de har til å møte utfordringer, gamle som nye. Derfor er grensesetting læring. Vi bruker våre grenser til å lære barna forskjellen på rett og galt, mitt og ditt, sannhet og løgn. Barn trenger å slipes til slik flotte diamantemner må! Denne slipeprosessen er først og fremst foreldrenes jobb, men som vi så tidligere har også vi lærere et pålagt ansvar i denne prosessen. Diamantsliping krever gode verktøy, tålmodighet og en stødig kjærlig hånd. Foreldrene er barnas beste lærere fordi de er så glade i barna, og fordi ingen kjenner barna bedre enn dem. Foreldre skaper et godt læringsmiljø ved å være tydelige, konsekvente og vennlige, og det må også vi være. Når barna forstår hva vi mener, ser at vi mener det samme fra dag til dag, og at vi samtidig ivaretar deres følelser på en god måte, har de et godt læringsmiljø. Selv om det stormer og blir konflikter, tenk på at du skal være en tydelig, konsekvent og vennlig voksen. Barn blir nemlig veldig usikre på grensene når ting ikke er forutsigbare og varierer fra dag til dag.
I babyverden kan vi lese at barn trenger forutsigbarhet og faste rutiner, for da blir det mindre mas og diskusjoner. De mener at det er viktig at omsorgsgiverne er i stand til å formidle klare uttrykk for ros og aksept i forbindelse med barnets handlinger. De mener det er viktigere med positive signaler, kalt ”ja-sirkler”, enn forbud og negative reaksjoner om hva barnet kan gjøre. Dermed kan det dannes grunnlag for positiv selvfølelse, mestring og sosial tilpasning. Trygge, voksne omsorgspersoner som er gode modeller, er hva barn ønsker seg.
Hvordan kan vi sette grenser på en positiv måte?
Det som barn trenger hjelp til er å øve opp sin egen selvkontroll og sine evner til å planlegge. Vi som viktige personer i oppdragelsen må lede barnet på en positiv måte, og dermed tilrettelegge og hjelpe det med å planlegge steg for steg. Dersom barna gjør noe de ikke har lov til, er det viktig at vi i stedet for å bare si ”nei”, at vi heller forklarer dem hvorfor de ikke har lov til å gjøre den handlingen, og heller vise dem hva de har lov til.
Skodvin (2006) sier at selvbildet vårt er noe andre mennesker er med på å forme, og barn er selvsagt ikke noe unntak her. Når vi reagerer på et barns oppførsel – enten det er godt eller vondt – blir vår reaksjon ikke bare et spørsmål om å regulere barnets oppførsel. Hver gang vi reagerer på noe et barn gjør, legger vi samtidig små byggesteiner til det som etter hvert skal bli barnets selvbilde. Gjennom å spille ut sine iboende muligheter og få respons på disse fra andre, blir barnet klar over seg selv. Det er når barn er opptatt av en eller annen aktivitet og får tilbakemelding fra andre, at de oppdager hvem de selv er.
Når vi setter grense for barn, bør vi altså ha i bakhodet at vi samtidig er med å forme selvbildet deres. Derfor er det viktig at vi legger en viss omtanke i måten vi gir tilbakemelding på. At barn kan ta seg nær av kritikk eller bli glade over å bli rost, vil de fleste innse. Men her er det ikke bare snakk om å bli stolt eller lei seg. Hvordan vi reagerer på barna, kan få konsekvenser for hvordan de opplever seg selv i forhold til andre mennesker.
Grensesetting kan foregå over flere etapper: for det første å ramme inn aktiviteter, for det andre å hjelpe med å holde seg innenfor rammene, og for det tredje at barna kan gjøre disse rammene til sine egne. Vi skal altså ikke bare ta stilling til hvordan barna oppfører seg, men også hjelpe dem med då endre oppførselen sin, inntil de klarer å mestre den på egen hånd. En viktig side ved det å sette grenser er at barna skal lære noe.
Jeg mener at grensesetting dreier seg om så mye mer enn å bare om å få ”kustus på ungen” eller å få en viss type oppførsel ”under kontroll”. Det dreier seg om å bygge opp i barnet et bilde av seg selv sin et menneske som kan komme godt overens med andre mennesker. Det er som det står i Opplæringsloven, at vi skal være med på å forme dem til ganglige og selvstendige mennesker.
Jeg synes at dette med grensesetting er spennende, og det er så utrolig mye mer jeg kunne skrevet om hvordan vi kan/skal/bør handle i ulike situasjoner, men mye av dette er også opp til oss selv. Vi har vokst opp ulike grenser selv, og har nok en tanke om hvordan vi vil innføre grenser og regler på våre egne klassetrinn.
Tilslutt vil jeg ta med noen ord som Skodvin har skrevet i sin bok:
Fordi jeg har ansvar for deg,
vil jeg dele ansvar med deg
slik at du en gang kan ta ansvar for deg selv.
Litteraturliste:
Bø, Inge. & Helle, Lars. (2005) Pedagogisk ordbok. Oslo. Universitetsforlaget
Svensson, A. B. (2005) Våg å være foreldre. Genesis forlag
Skodvin, A. (2006) Å sette grenser for barn. Cappelen forlag
Thomassen, M. (Red.). (2007) Barnehageboken. Mailbox Media AS
http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-001.html#1-1
http://www.foreldrehjelpen.no/index.php?a=2255&p=2815&pr=
http://www.babyverden.no/templates/Article____4231.aspx
Abonner på:
Innlegg (Atom)
