Lærere – foreldrenes forlengende arm i barneoppdragelsen
I opplæringsloven § 1-2 står det under overskriften ”Formålet med opplæringa”:
Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
Vi som lærere må derfor la foreldrene gjennom informasjon, foreldresamtaler og klassemøter få innsyn i hva barna deres lærer og hvordan de oppfører seg. Det kan fort melde seg spørsmål som har med grenser og grensesetting å gjøre i slike situasjoner. Skodheim skriver at det ikke sjeldent hører til at lærere og foreldre gjensidig klandrer hverandre for problemene som eventuelt har oppstått, i stedet for å drøfte hvordan de kan samarbeide for å løse dem.
Noe som jeg synes er viktig for oss som lærere er denne overgangen der barnet begynner på skolen. Skodheim skriver her at når et barn blir skoleelev, stilles det større krav om selvkontroll. Mens barnet tidligere har vert vant til å uttale seg fritt og spontant med en gang det har noe å si, må det nå lære seg å vente på tur før det kan åpne munnen. Mens det fra før ganske lett har oppnådd voksenkontakt, må det nå konkurrere med mange medelever får å tiltrekke seg lærerens oppmerksomhet. Vi som lærere, kan ikke rekke over alle disse små på et og samme tidspunkt, og det er derfor viktig at vi forklarer elevene dette, og innøver dette fra første stund. Uansett hvilke grenser barna har hjemmefra, må det i skolesammenheng lære seg nye grenser.
Det som vi også må være oppmerksomme på, er at barnet kan oppføre seg annerledes på skolen enn det det gjør i hjemmet. Det kan derfor hende at vi i møte med foreldrene vil føle at vi snakkes om to forskjellige barn. Det er vanskelig for foreldre å lage en god oppførsel som barna har på skolen, mye fordi reaksjoner kan komme lenge etter eventuelle hendeles. Selvfølgelig håper alle foreldre at barna deres oppfører seg som ordentlige mennesker i møtet med samfunnet, men når de selv ikke er der til å kontrollere er det derfor viktig at vi lærere står frem som en god voksen med klare regler, og at vi bekrefter barnas gode oppførsel i klasserommet.
Skolestart markerer inngangen til en ny og viktig fase i livet. Skolen er arena for triumfer og nederlag. Der kan den enkelte gjøre eventyrlige framskritt, men barn kan også bli kritiske til sin egen innsats, arbeidet deres kan bli sammenlignet med medelevenes, kanskje begynner til og med foreldre å mase om lekser og skoleprestasjoner. Voksnes tilbakemeldinger kan bety mye for selvbildet. Det er en hyggelig tilbakemelding å få høre ar en gjør godt skolearbeid. Bare slik kan barna få tro på sin egen arbeidsevne.
Hva er grensesetting?
Svensson skriver litt om hvordan synet på barneoppdragelse har endret seg gjennom årene:
Synet på barn og barneoppdragelse har endret seg mye i løpet av de siste hundre årene. Frem til midten av 1900-tallet oppdro de fleste foreldre barna sine på en autoritær måte. Føreldrenes viktigste oppgave var å lære barna å være lydige, vise respekt for voksne og tie stille når de voksne snakket. Hvis ikke barna gjorde som de voksne sa, fikk de ofte juling, både hjemme og på skoen. Denne oppdragelsen skapte mange uselvstendige og undertrykte barn.
De siste tiårene har stadig flere reagert mot den manglende respekten som en autoritær oppdragelse vitner om. FN-konvensjonen om barns rettigheter har styrket barns stilling og bidratt til at vi lytter mer til barn nå enn tidligere. Vi viser også større respekt, tar mer hensyn til hva de ønsker og tar avstand fra alle former for fysisk avstraffelse. Men hvor mye har vi egentlig rett til å bestemme når det gjelder våre egne barn?
I pedagogisk ordbok står definisjonen på grensesetting som: det å disiplinere eller utføre adferdskontroll, dvs det å sette grenser for barns eller andres impulser, atferd eller virksomhet.
Skodheim skriver at når han tenker på grensesetting tenker han ofte at dette er et litt negativt ladet ord, og jeg tror at mange sitter inne med akkurat denne oppfatningen. Erik Launes skriver at det er lett å tenke begrensning og makt når man hører ordet og at det er noe gammelmodig over grensesetting.
I noen miljøer har grensesetting vært et skjellsord, fordi man mener barn, eller voksne, bør utfolde seg fritt og kreativt. Launes mener grensesetting er noe av det mest spennende og utfordrende i barneoppdragelsen. Foreldre og andre som tar del i barnas oppdragelse må hjelpe sine barn til å få bedre selvkontroll uten selv å bli sure og sinte.
I babyverden og i barnehageboka kan vi lese om at det er viktig å understreke at grensesetting ikke skal begrense barnas utvikling, men grensene skal utvikle trygge og omgjengelige barn som vet forskjellen på rett og galt.
Hva legger vi i grensesetting?
Erik Launes skriver at grensesetting handler om mer enn stopping og avgrensning. Når barn tester grensene våre, handler det også om utforskning. Små barn mangler den innebygde erfaringen som trengs for å skjønne hvorfor det får et nei eller hvorfor det må gjøre ferdig en ting av gangen. Barn handler for å skaffe seg nye erfaringer. Inntil de har fått ny erfaring bruker de det repertoaret de har til å møte utfordringer, gamle som nye. Derfor er grensesetting læring. Vi bruker våre grenser til å lære barna forskjellen på rett og galt, mitt og ditt, sannhet og løgn. Barn trenger å slipes til slik flotte diamantemner må! Denne slipeprosessen er først og fremst foreldrenes jobb, men som vi så tidligere har også vi lærere et pålagt ansvar i denne prosessen. Diamantsliping krever gode verktøy, tålmodighet og en stødig kjærlig hånd. Foreldrene er barnas beste lærere fordi de er så glade i barna, og fordi ingen kjenner barna bedre enn dem. Foreldre skaper et godt læringsmiljø ved å være tydelige, konsekvente og vennlige, og det må også vi være. Når barna forstår hva vi mener, ser at vi mener det samme fra dag til dag, og at vi samtidig ivaretar deres følelser på en god måte, har de et godt læringsmiljø. Selv om det stormer og blir konflikter, tenk på at du skal være en tydelig, konsekvent og vennlig voksen. Barn blir nemlig veldig usikre på grensene når ting ikke er forutsigbare og varierer fra dag til dag.
I babyverden kan vi lese at barn trenger forutsigbarhet og faste rutiner, for da blir det mindre mas og diskusjoner. De mener at det er viktig at omsorgsgiverne er i stand til å formidle klare uttrykk for ros og aksept i forbindelse med barnets handlinger. De mener det er viktigere med positive signaler, kalt ”ja-sirkler”, enn forbud og negative reaksjoner om hva barnet kan gjøre. Dermed kan det dannes grunnlag for positiv selvfølelse, mestring og sosial tilpasning. Trygge, voksne omsorgspersoner som er gode modeller, er hva barn ønsker seg.
Hvordan kan vi sette grenser på en positiv måte?
Det som barn trenger hjelp til er å øve opp sin egen selvkontroll og sine evner til å planlegge. Vi som viktige personer i oppdragelsen må lede barnet på en positiv måte, og dermed tilrettelegge og hjelpe det med å planlegge steg for steg. Dersom barna gjør noe de ikke har lov til, er det viktig at vi i stedet for å bare si ”nei”, at vi heller forklarer dem hvorfor de ikke har lov til å gjøre den handlingen, og heller vise dem hva de har lov til.
Skodvin (2006) sier at selvbildet vårt er noe andre mennesker er med på å forme, og barn er selvsagt ikke noe unntak her. Når vi reagerer på et barns oppførsel – enten det er godt eller vondt – blir vår reaksjon ikke bare et spørsmål om å regulere barnets oppførsel. Hver gang vi reagerer på noe et barn gjør, legger vi samtidig små byggesteiner til det som etter hvert skal bli barnets selvbilde. Gjennom å spille ut sine iboende muligheter og få respons på disse fra andre, blir barnet klar over seg selv. Det er når barn er opptatt av en eller annen aktivitet og får tilbakemelding fra andre, at de oppdager hvem de selv er.
Når vi setter grense for barn, bør vi altså ha i bakhodet at vi samtidig er med å forme selvbildet deres. Derfor er det viktig at vi legger en viss omtanke i måten vi gir tilbakemelding på. At barn kan ta seg nær av kritikk eller bli glade over å bli rost, vil de fleste innse. Men her er det ikke bare snakk om å bli stolt eller lei seg. Hvordan vi reagerer på barna, kan få konsekvenser for hvordan de opplever seg selv i forhold til andre mennesker.
Grensesetting kan foregå over flere etapper: for det første å ramme inn aktiviteter, for det andre å hjelpe med å holde seg innenfor rammene, og for det tredje at barna kan gjøre disse rammene til sine egne. Vi skal altså ikke bare ta stilling til hvordan barna oppfører seg, men også hjelpe dem med då endre oppførselen sin, inntil de klarer å mestre den på egen hånd. En viktig side ved det å sette grenser er at barna skal lære noe.
Jeg mener at grensesetting dreier seg om så mye mer enn å bare om å få ”kustus på ungen” eller å få en viss type oppførsel ”under kontroll”. Det dreier seg om å bygge opp i barnet et bilde av seg selv sin et menneske som kan komme godt overens med andre mennesker. Det er som det står i Opplæringsloven, at vi skal være med på å forme dem til ganglige og selvstendige mennesker.
Jeg synes at dette med grensesetting er spennende, og det er så utrolig mye mer jeg kunne skrevet om hvordan vi kan/skal/bør handle i ulike situasjoner, men mye av dette er også opp til oss selv. Vi har vokst opp ulike grenser selv, og har nok en tanke om hvordan vi vil innføre grenser og regler på våre egne klassetrinn.
Tilslutt vil jeg ta med noen ord som Skodvin har skrevet i sin bok:
Fordi jeg har ansvar for deg,
vil jeg dele ansvar med deg
slik at du en gang kan ta ansvar for deg selv.
Litteraturliste:
Bø, Inge. & Helle, Lars. (2005) Pedagogisk ordbok. Oslo. Universitetsforlaget
Svensson, A. B. (2005) Våg å være foreldre. Genesis forlag
Skodvin, A. (2006) Å sette grenser for barn. Cappelen forlag
Thomassen, M. (Red.). (2007) Barnehageboken. Mailbox Media AS
http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-001.html#1-1
http://www.foreldrehjelpen.no/index.php?a=2255&p=2815&pr=
http://www.babyverden.no/templates/Article____4231.aspx
